Sundvors blodferske stykke tar tilskuerne med til et Norge noen år fram i tid, når vår rovdrift på fossilt brennstoff har fått brutale følger.

Statsminister Samuel (Cato Skimten Storengen) har tatt med forsvarsminister Arthur (Svein Harry Schöttker Hauge), og statssekretærene Marie (Marianne Holter) og Dina (Nina Ellen Ødegård) på hyttetur for å legge strategien for neste landsmøte. Klimakrisen har fått merkbare følger, og eliten må legge løpet for å beholde makten, holde flest mulig i arbeid og gjøre miljøpolitiske tiltak som faktisk virker.

• Hva synes du om «Frykten»? Si din mening i kommentarfeltet under.

Hytteturen starter med muntre, bitende ironiske bemerkninger, utvikler seg til intense politiske diskusjoner, og ender opp i blodig drama.

Det er spennende å følge brytningene og iskulden mellom statssekretærene Marie og Dina i første akt.

Maktspill

Maktspillet mellom statsminister og forsvarsminister blir ytterst interessant, og Sundvors tekst pirker dypt i utfordringene samfunnet står overfor i klimaspørsmål framover. Som den idealistiske statsministeren forklarer overfor sin regjeringskollega: «Det kommer til å koste blod å bygge opp dette landet etter oljen».

Statsminister Samuel drømmer om å ta politiske veivalg som gjør det mulig å se sine barnebarn i øynene, fatte miljøpolitiske vedtak som gjør at han «slipper å presse superlativer ut av anorektiske filmstjerner» for å få anerkjennelse. Forsvarsministeren på sin side har arbeidsplasser å ta vare på.

Det er prisverdig viktig at teateret setter opp Sundvors brutale tematikk her i oljemette Stavanger. Brytningene mellom Skimten Storengens idealistiske statsminister og Schöttker Hauges kyniske forsvarsminister, er teater på sitt beste. Holter og Ødegårds forsiktige balansegang i kulissene er også egnet til grundig ettertanke.

«Frykten» er best når maktens vesen avkles og storsamfunnets utfordringer skisseres i første akt. Stykket blir med regjeringens gavemottak på utenlandstur i tillegg dagsaktuelt.

Skremmer ikke nok

Som thriller betraktet er ikke oppsetningen like vellykket. Det er en formidabel oppgave å lage skrekkfilmstemning på teaterscenen uten filmformatets effektmuligheter. Nøkkelscenene under utviklingen i dramaet ble dessverre ikke rystende nok, tross skarp kniv og frisk rødfarge på blodet. Men premierepublikummet responderte med lang trampeklapp.