– And action! Startkommandoen for skuepillere, kameramenn og resten av filmcrewet runger gjennom venterommet der et titall statister sitter og venter på sin tur.

Det filmes ikke der inne, men over et av de mange sambandene kan de høre hva som skjer ute på Domkirkeplassen.

– Det er gøy å være med når det endelig skjer noe stort i Stavanger, sier Bushmakina.

Hun har sittet på venterommet, med datamaskinen på fanget, i mange timer allerede når Rogalands Avis er på besøk ved lunsjtid.

– Jeg meldte meg på som statist fordi jeg ville prøve noe nytt. Jeg trives med å være med der det skjer, forklarer Bushmakina.

Studenten har tatt seg fri fra skolen og regner med å bli sittende i sofaen en god stund til, før hun får komme ut på filmsettet.

– Det er helt greit. Jeg var forberedt på det og tok derfor med meg en laptop, sier Bushmakina.

Lett å få tak i

Statistansvarlig Ines Veronica Ertvaag Chitussi har laget seg et lite kontor i venterommet.

– Det er stort sett greit å få tak i statister. Det er nok av dem som har lyst til å komme med på film, sier hun.

– Får de betalt for det?

– Nei, men alle som stiller opp får to premierebilletter, sier Chitussi.

Hun innrømmer at selv om det går greit å skaffe folk, så er det en solid kabal som skal legges.

– Dette er ikke en åtte til fire-jobb, men nærmere fra klokken seks om morgenen til klokken ni på kvelden. Det er godt jeg trives med det, sier hun samtidig som hun ringer rundt til statistene.

Hun anslår at hun har mellom 500 og 700 statister totalt til filminnspillingen.

Annerledes skoledag

Kameratene Kristoffer Espeland (18) og Erlend Klarkegg (19) slår i hjel ventetiden med kortspill.

– Vi har sittet her siden klokken syv og har strengt tatt ikke gjort noen ting. Det er godt vi slipper å stå ute i uværet da, mener Klarkegg.

Rundt seg har de alle typer mennesker. En pensjonist sitter og strikker i sofaen, ved lunsjbordet står en raner med pistol i beltet og forsyner seg med nyankommen kinamat.

– Vi får ikke betalt for denne jobben, men vi får mat og fri fra skole, så det er helt greit, mener Espeland.

– Er det ikke litt spesielt å stille opp i en film fra virkeligheten som omhandler drapet på en politimann?

– Helt klart. Jeg håper bare filmen blir så realistisk og nære virkeligheten som mulig og at ranerne ikke blir framstilt som noen helter, sier Espeland. Han skorter bort på den svartkledde skuespilleren som har satt fra seg hjelmen og er halvveis i lunsjpausen sin.

Raneren titter tomt ut av vinduet og inn i bakgården. Det var akkurat her planleggingen til de virkelige Nokas-ranerne gikk galt og de fikk problemer med det skuddsikre vinduet.

Tilbake i sofaen tror statistene sin tid i rampelyset blir kort.

– Hvis jeg kan pause filmen, peke på en liten prikk i bakgrunn og fortelle at det er meg, er jeg mer enn fornøyd, sier Espeland og smiler.