Hun sto for lanseringen av suksessen «Let Go» selv. Nå har hun tyske Ozella Music i ryggen, og satser sterkt i landet.

– Norsk jazz gjør det bra i Tyskland, og det er et stort marked der. Jeg har et mål om å nå utenfor Norges grenser, så jeg tar sjansen, sier Tytingvåg til Rogalands Avis.

Hun fant Ozella i en annonse for Helge Lien Trio, og både Lien og Karl Seglem ga selskapet gode anbefalinger.

– Det er et mellomstort jazz- og world music-selskap som er veldig dedikerte i det de gjør. Hardtarbeidende og grundige. De er vel det, tyskerne. Her drukner jeg ikke i mengden. Selskapet skal ikke ha meg inn i en ramme, men oppfordrer meg til å være den jeg er, og gir meg full kunstnerisk frihet, sier Tytingvåg.

Veiskillet til Stavanger-jazzens førstesanger følges spent.

– Nå skal internasjonal presse mene noe om det jeg gjør. Men jeg må stå for det jeg har gjort og våge å satse, sier hun, klar over at hun er utrolig privilegert.

Stilblandinger

Selskapet karakteriserer «Red» som en dynamisk ekspresjonisme mellom folk, jazz, tango og elektronika.

– Det er veldig melodiøst, og mye historiefortelling i tekstene, sier låtskriveren selv.

I «Red Or Dead» synger hun om brennende kjærlighet, i «Quit Noise» om viktigheten av å holde på håp og drømmer, og «Why» skildrer tung avskjed.

– Det er en rød tråd med mye av de samme stemmene som går igjen. Tekstene har mye intense følelser. «Red» favner veldig kontrasterende følelser. Rødt er jo lidenskapens farge, men også blodets og ildens. Det er litt ambivalens i det.

Det er ingen tvil om at Tytingvåg synger og skriver sitt liv.

– Jeg kjenner intenst på ting, enten det går opp eller ned. Men det går fort opp og ned, sier hun.

Blant ti egne komposisjoner har hun tatt med Cole Porters «My Heart Belongs To Daddy».

– En liten hyllest til faren min. Jeg kommer ikke fra en veldig jazzglad familie, men akkurat den liker han, av naturlige årsaker, sier hun.

Tett samarbeid

Tytingvåg hadde med seg notene og tekstene til Musikkloftet i Oslo, og utarbeidet albumet videre i samarbeid med cellist Swante Henryson og sitt faste ensemble med Anders Aarum, Espen Leite, Jens Fossum og Ivar Thormodsæter.

– Albumet er en kollektiv prosess, og det er fantastisk å oppleve hvor mye de har å bidra med. De løfter prosjektet, og er rause, dedikerte musikere. Arbeidsformen er også positiv for livesamarbeidet, sier hun.

Groover, stillandskap og variasjoner i akkorder utarbeides i lag.

– Aarum som jazzpianist har f. eks. større harmonisk oversikt enn jeg som jazzsanger, sier hun, men er klar på at hun selv avgjør retningene.