Han har levd et omflakkende, og til dels hardt liv, Baste Fanebust. Men det er ingen utslitt 59-åring som griper min utstrakte neve. Det er nesten som den lange fartstiden på sjøen, det røffe ungkarslivet og uendelige år fastklort på rigger i Nordsjøen ikke har satt sine spor.

Det er feil.

Sporene er der, men Fanebust har funnet motgiften: Han kamuflerer seg ved å la varmen flyte fritt fra sitt hjerte.

Jeg vil så gjerne vite hvor engasjementet hans kommer fra. Hvor langt tilbake Baste selv kan spore sitt sinne mot urettferdighet og nød.

– En jente på barneskolen ble stygt mobbet fordi hun stadig tisset på seg. Det gjorde meg opprørt. Senere fikk en stakkar som sleit med lesingen gjennomgå. Jeg tok litt bank for å stå på samme side som de svakeste på skolen. Det er nok fra følelser engasjementet har vokst fram i meg, sier Baste Fanebust.

Baste er født i Paradis i 1942.

– Jeg startet der de fleste vil ende, smetter han kjapt inn med.

Fra Godalen ble det flytting og oppvekst på gård inne på Lauvås med skolegang på Riska. Senere flyttet familien til Austrått og unge Fanebust gikk på Hana realskole til han ble gammel nok til å mønstre på som dekksgutt.

– Oppveksten har jeg rammet inn i glorie. Vi hadde egen aurebekk på eiendommen, og alt i min verden var stort. I dag vet jeg at det var et slit på et fattig småbruk uten strøm og innlagt vann, sier Baste og rister på hodet.

– Det kunne være en utfordring å komme seg til skolen på Riska i den tiden. Seldal-gjengen og Skjervik-gjengen vekslet om å lage skoleveien ugrei for meg. Tre kilometer ble langt i kulde, mørke og snø. På sommerstid hendte det jeg svømte «omveien» for å komme hjem, sier han uten antydning til von Munkhausen-glimt i øynene.

«For livets glade gutter går solen aldri ned,» sto det på kontordøren hos Baste Fanebust i årene da andre glade gutter fikk full uttelling for en telefon til nyskilte Baste.

– Jeg var nyskilt i sju år, påpeker han.

Men en dag han satt på puben «Den gyldne tønne» i Sandnes, kom det noe nytt over ham.

– Livet tok en krapp sving. Mens jeg satt der begynte jeg å fable om å reise til Wien med en bursdagsgave til Evelyn, fadderbarnet mitt i Østerrike. En mann ved nabobordet brøt inn i min høyrøstede monolog, og spurte om jeg i samme slengen kunne ta med en gave til søsterens hans, som jobbet i Wien.

– For en gjøre en god historie kort, så endte det med at jeg løp forvirret rundt i korridorene på en svært sykehus i Wien for å spore opp søsteren. Til slutt hamret jeg på en dør for å spørre meg fram. Kvinnen som åpnet døren het Kristina. Tre måneder etterpå giftet vi oss i Wien. Det sa bare pang!

Baste Fanebust er ingen A4-mann. Han lar hjertet styre. Da han steg i land etter 14 år i Sig. Bergesen i 1974, byttet han månedslønn fra 10 000 til 3000 for å begynne som «materialmann» hos Phillips.

– Jeg hadde bestemt meg, sier eks.styrmannen.

Det som i dag er kjent som «Boliviafamilien» ble også født ved et skjebnens lune. Baste Fanebust var én av mange som ble svindlet av pastor Helge Nordahl og hans «Nordisk Barnefond» sent på 1970-tallet. Men i motsetning til de fleste andre var det ikke pengene som bekymret Baste.

– Jeg fikk for meg at jeg måtte undersøke hvordan det sto til med mitt fjernadopterte barn, Naida, der nede i Bolivia.

Resten er en kjent historie. Sammen med gode venner overtok Baste fadderansvaret for 40 barn for å hjelpe den danske Frelsesarmeen da «norgeshjelpen» sviktet. De siste 20 årene har mange nye hjelpeprosjekter blitt realisert.

Nå reiser Baste Fanebust ned for å være hedersgjest på markeringen av 20 gode år i sine bolivianske landsbyer. Barnehjemmet i Potosi har han allerede forskuttert midler til, lenge før elevene ved Forus videregående skole starter innsamlingen.

– Jeg har mye tro i meg. Skjebnen har overstyrt styrmannen mer enn én gang. Men tro er noe annet enn religion, funderer Baste Fanebust høyt for seg selv.

Mannen med hjerte størrelse XXL.