Waters gikk knallhardt ut og tok et stålgrep om sin menighet som for anledningen talte nesten 8000. I løpet av neste helg setter to gigantiske, solformørkende Antonov-fly kursen mot Sola. Det er det som må til for å flytte Waters anselige utstyrspark.

Stemningen er et sted mellom sommerdoven og elektrisk. Hordene døyver spenningen med flytende føde og tvilsom grillmat. Lysriggen er gedigen er angivelig større enn Waters «In The Flesh»-turne. Over høyttaleranlegget summer Bob Dylan og Neil Young. Oslofolket koser seg i varmen. Det samme gjør vi besøkende.

I kjødet?

Waters starter fôringen av et sultent publikum med «In The Flesh?» fra «The Wall». Bare introen er nok til å skape andaktsstemning. Dette skjer nå. Dette er en del av rockehistorien.

Det som er det unike med Waters framføring er at den er veldig inspirert og frisk. De fleste låtene på Waters settliste er et utvalg av milepæler innen musikk fra den moderne verden. De framføres med en enorm innlevelse, passende mengde desperasjon og autoritet.

Der andre rockedinosaurer lirer av seg bleke coverversjoner av seg selv, surfer Waters selvsikkert og lekent på en bølge av overskudd. Gamle låter, men med vitalitet. Waters har også et veldig tydelig politisk budskap som ikke akkurat er stukket under en fluktstol. Bush er ikke kandidat til Nobels fredspris der i gården.

Lyden av traumer

Mange av tekstene hans er bisarre og har til tider en kald og fremmedgjort undertone. Stemningene i «The Wall» er vel kanskje noe av det nærmeste man kommer en prøvet manns mentalhygiene. Her blir temaer som individet i møte med maskinsamfunnet og traumatisk barndom, levert med komplett soundtrack.

Det er desperat og til tider ubehagelig påtrengende, men selvsagt storslått vakker og monumental. Det er også ubehagelig med stadige frysninger på ryggen og armhår som står i vinkel i tide og utide. Bandet spiller utrolig bra og spesielt gitarist Snowy White berører bokstavelig talt de rette strengene. Han er kledelig beskjeden når han får applaus.

David Gilmour kan aldri erstattes, men savnet er til å leve med. Lyden er et nydelig og stort kapittel for seg. Lydeffekter og monologer brettes ut i full surround og eksplosjonene masserer mellomgulvet.

Suggererende symfoni

Pink Floyd post-Waters har alltid vært bra, men her viser Waters hvem som var hjernen bak Pink Floyd samt hvor skapet og resten av møblene skal stå. Han har vitaliteten og det paranoide trøkket som savnes hos dagens Pink Floyd.

Pyroeffektene, lyset, lyden, videosnuttene, koreografien og spillingen er ikke hovedpoenget, men bidrar bare til å forsterke og underbygger musikken og tekstene. Dette er som en kjempesymfoni hvor alle deler bidrar til en større helhet uten at noen overspiller.

Låtene på settlisten er hovedsakelig hentet fra «The Wall», men også utvalgte låter fra Pink Floyds øvrige diskografi. Dette er på mange måter en slagerparade uten bismak. Hver låt har sine fantastiske detaljer som video, flammekastere, flygende astronaut og så videre. Sterkest er kanskje «Leaving Beirut» med en meget personlig historie fra Waters i tegneserieform.

Gled dere!

Vi får også «Dark Side Of The Moon» i sin helhet. Waters gir ikke så mye plass til sitt eget solomateriale, men de låtene som er med glir fint inn i sammenhengen. Jeg har hørt «Wish You Were Here» i mange ulike versjoner og synes det er fantastisk låt. Men jeg har aldri opplevd den så suggererende som med en opplagt Roger Waters foran et allsangkor på 8000 mann.

Hvordan dette vil arte seg med over 21.000 på Viking Stadion fullsatt Viking Stadion blir bare spekulasjoner. Høres dette voldsomt ut? Det er voldsomt. Gjør dere klare, Stavanger!

Roger Waters Sted: Frognerparken, Oslo Varighet: 3 timer og 15 minutter Publikum: 8000