Klokken 16.00 lørdag erklærte konferansier Atle Rise den aller første Hårfestefestivalen noensinne for åpnet. Festivalen var tilegnet:

<li> De som gjennom mange år har lidd seg gjennom en tilværelse med venner og familie der en svær hårmanke var det gjeveste.

<li> Til alle som har greid håret framover og til høyre og til venstre og til alle retninger for å skjule en stadig blankere skalle.

<li>De som hver dag har sett seg i speilet og har sett vikene og hårfestet på begge sider krype lenger og lenger bakover uten at noen ting i verden kunne stoppe det.

<li>Til alle som har smurt skallen med vitaminkrem, hårvekstmiddel og alskens svineri for tusenvis av kroner uten å få så mye som et eneste hårstrå mer på toppen, og til alle de som har brukt nesten hele lønnen på capser, tupeer og parykker.

– Fortvilelsen og fornedrelsens tid er er slutt. Etter årtier med mobbing og trakassering er det endelig blitt slik at den blanke skallen får den plassen i samfunnet som den fortjener. Fra i dag skal du bære din skalle, dine høye viker eller ditt generelt høye hårfeste med verdighet og stolthet. Mye hår er det verste som finnes. Blank skalle eller måne er det tøffeste, sa Rise fortrøstningsfullt til et (i dobbel forstand ) glissent publikum.

Kom etter hvert

Festivalsjef og pressetalsmann Kjell Bjarte Sel bekrefter at det nok var en bommert å legge festivalen til sammen dag som det var landskamp i fotball.

– Men vi fikk godt besøk etter at kampen var ferdig. Utpå kvelden var vi omkring 200 mann, og vi holdt på til langt på natt, sier han.

Da hadde mer eller mindre hårløse menn med mer hårfagre ledsagere satt til livs en betydelig mengde drikke og hørt seks band spille fra scenen langt oppe i huttiheiti på Rennesøy.

Så at pannen ble større

– Hvorfor ble det akkurat hårfestefestival?

– Vi så i gjengen vår at pannene våre bare ble større og større. Da var det bare å gjøre det. Få i gang en hårfestefestival, sier Sel.

Ideen kom for et halvt år siden. Siden har det bare gått slag i slag med å finne et egnet område, booke band, skaffe utstyr og ikke minst rigge til.

– Den siste uken har vi holdt på til langt på natt for å komme i mål, sier Sel og legger til at festivalen har kommet for å bli. Men neste år vil den være på et sted som er litt lettere å komme fram til.