«Er du komfortabel med å vise deg i badetøy på stranda?»

Slik lyder spørsmålet i en ny meningsmåling Visendi har gjort for Rogalands Avis. Svarene er ikke oppløftende, med tanke på hvor mye glede og forventning som tradisjonelt knytter seg til sommer og badeliv.

Over 1100 nordmenn ble spurt, og til sammen svarte en av tre «nei» på spørsmålet om de var komfortable i badetøy.

Det var små ulikheter mellom aldersgruppene, men ikke uventet var det kvinnene som kjente seg mest plaget av strandliv i badetøy. Undersøkelsen forteller at 46 prosent av norske kvinner kjenner seg ukomfortable, mens det samme gjelder for 19 prosent av mennene.

Den vanligste årsaken er at man oppfatter seg selv som overvektig. Dette gjelder for begge kjønn. «Føler meg ikke pen nok» er også en vanlig begrunnelse.

Trist utvikling

– Dette er alvorlig og trist. Undersøkelsen forteller noe om hvilken makt krefter utenfor oss selv har fått over sinnene våre, sier sosialmedisiner Per Fugelli ved Universitetet i Oslo.

– Husk at kropp og sjel hører sammen. Hvis du ikke godtar kroppen din, smitter det over på hele identiteten og jeg-et ditt.

Sosialmedisineren er ikke i tvil om at det blir vanskeligere og vanskelige for folk å akseptere sin egen kropp.

– Årsaken ligger i presset fra moteindustrien, sex-industrien og toppidretten, samt i den spekulative delen av medisinen som befatter seg med kosmetiske inngrep, sier han, og advarer mot et sorteringssamfunn basert på kroppens utseende.

– Hvis vi gir opp vår egen makt over kroppen, faller snart de andre skansene også. Neste skritt er at vi lar andre bestemme hva som er den rette væremåten, livsstilen, prestasjonsevnen, seksualiteten, livsstilen, hudfargen og guden, sier Fugelli.

Sneversyn

– De som kjenner seg ukomfortable i badetøy, har godtatt strenge, snevre rammer for hva som er akseptabelt. Både unge og eldre i vårt samfunn er preget av denne sneverheten, og har overlatt makten til detaljer som ikke er vesentlige, sier psykiater Finn Skårderud, som i flere bøker har analysert forholdet mellom kroppen og det moderne samfunnets krav.

– Enhver kultur har normer om kroppen. I en afrikansk landsby kan normen være at man skal være fet og ha fete kyr. I vår kultur har den den trente, sterke, harde kroppen blitt et uttrykk for mestring. «The hard body», representert ved skikkelser som Jane Fonda og Madonna, symboliserer selvkontroll, effektivitet, disiplin, sier Skårderud. Han fastslår at det er solid dokumentasjon for at både kvinners og menns misnøye med egen kropp har økt de siste tiårene.

– Kroppsmisnøyen er blitt et betydelig problem, og en trist side ved vår kultur. Hos mange mennesker okkuperer denne misnøyen mye av tanke- og følelseslivet. Misnøyen kan påvirke folks handlinger og sosiale liv, i form av tilbaketrekning. Dette er et kollektivt dilemma.

Ifølge Skårderud handler dette også om barn, noe som ikke dekkes i den aktuelle meningsmålingen. Forskning rapporterer betydelig kroppsmisnøye hos barn helt ned i sju-, åtte- og niårsalderen.

– Når de er så små, vet vi at det kanskje ikke er reklame og medier som er de viktigste påvirkningsagentene, men foreldrene. En del av dem sprer videre sine egne misnøyer og skjeve oppfatninger av hva som er viktig her i livet.

Framfor å drive med åpenlys slanking foran badesesongen, anbefaler Skårderud at foreldre – «om de på død og liv skal drive med slikt», som han sier ? heller satser på hemmelig «skapslanking».

Depresjon

– Vi lever i en tid der selv idealene ikke holder mål. Bildene av de fremste supermodellene i verden er retusjerte. Ikke engang de «perfekte» er perfekte nok, påpeker Kristin Spitznogle, psykolog ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og spaltist i Woman og Nordlys.

Perfeksjonstrangen skaper depresjon. Spitznogle henviser til en norsk undersøkelse som viste at hver femte ungdom mellom 13 og 23 år var deprimerte, og at en av de fremste årsakene var dårlig kroppslig selvbilde.

Spitznogle mener vi er dømt til å bli misfornøyde hvis vi godtar tidens krav til kroppen. Slik skisserer hun årsaken til kroppsfokuset i samtiden:

– Familier er i oppløsning, vi har mistet religion og andre viktige institusjoner, og dyrker oss selv i stedet. Det er ingenting som ikke kan fikses på, sånn bortsett fra et havarert følelsesliv. I en tid hvor vi beregner kostnadskalkyler selv i følelsesmessige investeringer, har ensomhet og tomhetsfølelse gode kår. Det postmodernistiske mennesket setter sin lit til at en perfekt fasade veier opp for innvendig fattigdom. Helsestudioer, Fedon-Lindberg-kultusen og programmer som Ekstrem forvandling er tidstypiske fenomener, sier Spitznogle, som oppfordrer folk til å skille mellom helseskadelig overvekt og usunn kroppsperfeksjon.