Norges asylpolitikk er strammet til de siste årene. Forståelig og fornuftig ut fra mengden av asylanter som ville inn i landet, fordi mange av dem aldri har vært reelle asylsøkere. Så mange som 3000 personer er sendt ut av landet så langt i år, og i køen av folk som skal ut, står Aram Omar (28).

Hvorvidt irakske Aram Omar er reell asylsøker eller ikke, er ikke det sentrale spørsmålet her. Politiets utlendingsenhet er tydeligvis av den oppfatning at 28-åringen kan sendes tilbake, forhåpentligvis en avgjørelse fattet ut fra etterretninger om at Omars hjemsted i Irak er trygt og at det ikke er grunnlag for å tro at mannen risikerer forfølgelse når han returneres.

Mye av problemet ved norsk asylpolitikk er systemets sendrektighet. Omar fikk avslag på asylsøknaden i januar 2005 og utreisefrist 7. februar 2005. Tregheten rammer først og fremst asylsøkerne selv, som havner i et ingenmannsland utenfor de fleste systemer. Ifølge Aram Omar selv skal han ha søkt om arbeidstillatelse og etter noe om og men fått beskjed om at papirene var i orden. Det faktum at Omar har fått skattekort, bekrefter at han har trodd at arbeidstillatelsen var i boks. For hvilket land utsteder vel skattekort til ulovlige asylsøkere uten arbeidstillatelse? At Aram Omar mener han har handlet i god tro når han faktisk har betalt skatt til staten som vil ha ham ut, står til troende.

Utlendingsnemnda forklarer misforståelsen slik: Et skattekort er ikke en arbeidstillatelse. Ifølge UNE er det ikke uvanlig at skattekortet tas som en arbeidstillatelse, og da bør motspørsmålet til utlendingsmyndighetene være: Er det virkelig umulig å lage et system som gjør at slike misforståelser ikke oppstår? Får ikke skattemyndighetene beskjed fra utlendingsmyndighetene om at det foreligger et utvisningsvedtak, slik at asylsøkeren ikke kan ta seg jobb?

Ikke nok med at Aram Omar har gått seg vill i et system som har kafkaske trekk, han er til og med blitt far på en «ulovlig» måte. Konsekvensen av Arams villfarelse i et system han åpenbart har misforstått, er at han må være vekke fra sønnen Adam (3) i fem år. Familien får et uoverskuelig økonomisk problem når familieforsørgeren må ut av landet så lenge, mens alle foreldre kan tenke seg konsekvensene når far og sønn må være atskilt så lenge.

Balansegangen mellom en hard linje overfor falske asylsøkere og humanisme, er vanskelig. Uten tvil utfordres utlendingsmyndighetene av personer som kommer hit på feil premisser. Men systemet kan ikke være så rigid at løftet om individuell behandling blir en frase. I Adams og Arams tilfelle må barnets beste veie tyngst.