Det er ingen hemmelighet at ethvert nabolag vil reagere på å få rehabiliteringsboliger i sin midte. Motstand er noe som må regnes med, enten det er rusboliger, barnehjem eller andre institusjoner som fører med seg usikkerhet og spørsmål.

Stavanger kommunes planer om å sette opp seks modulhus i Tastamyrveien for misbrukere med svekket boevne, er et klassisk eksempel på en slik etablering. Nabolaget har gode kvaliteter folk på Vardeneset er redde for å miste. Det er et kjekt strøk å bo i for barn og unge, og det er forståelig at foreldrene deres frykter både sprøytespisser og tilgang på narkotika. I tillegg ser flere naboer for seg økt kriminalitet når rusen skal finansieres. Frykten skal ikke undervurderes, men den må møtes med solid og troverdig informasjon og ikke minst alt som er av tiltak for å unngå uheldige episoder.

Stavangers areal er svært begrenset. Hver lokalisering – enten det er balløkker, boliger eller rusinstitusjoner – har sprengstoff i seg fordi nærmeste nabo er like i nærheten. I de fleste andre kommuner er det fullt mulig å legge rusboliger langt unna nærmeste nabo, i Stavanger er det umulig. Nabolagsdilemmaet vil være der uansett om rusboligene legges til Tasta, Hinna, Hillevåg, Eiganes eller hvor som helst. Vi tviler overhodet ikke på at rehabiliteringsseksjonen har endevendt Stavanger for å finne egnede tomter til rusboligene.

Tirsdag var kommunens folk – i tillegg til 70 bekymrede naboer – på møtet i bydelsutvalget der plasseringen av rusboligene ble diskutert. Inntrykket er likevel at informasjonen som blir gitt på Tasta er av typen «for lite, for sent». For naboene er det fattig trøst å få vite at de kan ringe kommunen «når vi er på jobb», eller kontakte politiet hvis det blir støy eller andre problemer. Hva gjør naboene når det ikke er folk på jobb, og et allerede lavt bemannet politi er opptatt med andre oppgaver?

Vi er av den klare oppfatning at alle stavangerske nabolag må tåle å få institusjoner i nærheten. Når 60 personer med store rusproblemer står i kø for å få et sted å bo, er det åpenbart at den etablerte delen av samfunnet må jenke seg. Men det er ikke til å komme forbi at Stavanger kommune skaper unødige problemer for seg selv fordi de undervurderer viktigheten av informasjon og folks frykt. Saksgangen til kommunen er helt sikkert formelt korrekt, men rehabiliteringsseksjonen hadde vunnet mye på å være tidligere ute med informasjon om boordningen, beboerne og hvordan eventuelle problemer skal håndteres. Det kan godt være at nabolagets frykt er uten grunn og at etableringen av rusboligene ikke medfører trøbbel. Her er det snakk om å være i forkant.