Stavanger er inne i en turbulent, men nyttig debatt etter kulturhovedstadsåret 2008. Det grandiose året virvlet opp mye nyttig støy og krangel om hvordan selve året ble avviklet, hva vi fikk ut av de 300 2008- millionene og ikke minst om hvem som skal gjøre hva hvor. Lørdag trykket Aftenbladet en oversikt over 12 kulturinstitusjoner som alle har et par ting til felles:

De trenger mer plass, eller de må aller helst flytte til noe nytt og bedre. Rogaland Teater trenger alburom tre år etter at Teaterhallen sto ferdig, Stavanger Museums skrekktilbygg er i dårlig stand, Kulturhuset lurer på om det skal ha mer kino – og hvor skal Litteraturhuset egentlig ligge?

Bjergstedvisjonen med nytt konserthus og den kommunale overtakelsen av Tou Scene har fått mange kultur-institusjoner til å se på egne forhold. Flere har god grunn til å klage, blant annet har bildende kunstnere lenge vært forsømt i Stavanger. Men dette frisleppet av lokaliseringsdebatter kan bli dominert av urealistiske krav som kolliderer med byens historie.

Det kan godt være at Rogaland Teater har behov for større lokaler, men arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoffs teaterhus fra 1882 utgjør en firedel av «Stavangers Akropolis». Teateret, Turnhallen (som nå er Teaterhallen), Stavanger sykehus (nå fylkeskommunen) og Stavanger Museum er blant byens få arkitektoniske perler. Å tenke på å fikle med bygningene rundt Muségata er så historieløst at flytteforslagene forhåpentligvis er makulert allerede.

Det er forståelig at politikerne ser seg om etter nye kulturbygninger å bygge. Selv med operahuset holdt utenfor, ligger Oslo milevis foran neste fylke i fordelingen av kulturpenger. Rogaland får 647 kultur- kroner per innbygger, mens det settes av 4461 kroner per osloborger. Hordalendinger med 972 kroner og finnmarkinger med 1291 kroner ligger også godt foran rogalendingene. Det er altså grunn til å kjempe for kronene. Selv om Stavanger bygger stort og dyrt i Bjergsted, er det verdt å minne om at kommunen tar størstedelen av regningen.

Konserthuset og miljøet som nå er under bygging er blitt til som følge av gjennomtenkte visjoner først framsatt av musikere i symfoniorkesteret. Grundigheten og den kulturelle og politiske forankringen har vært et kjennetegn ved konserthusprosessen, og det er nettopp her det skorter en del ved andre kulturplaner. Utgangspunktet må være innholdet, reelt behov for plass og en kultur- historisk forankring før det meldes inn ønskelister. Ellers risikerer vi å få en reprise på Kulturhuset på Sølvberget, som først etter 20 år begynner å finne sammenhengen mellom form og innhold.