Israels angrep på Gaza i romjulen opprører de fleste av oss voldsomt. Konflikten har nådd en voldsomhet som krever et helt nytt internasjonalt nærvær.

Midtøstenkonflikten er kanskje det beste eksempelet på «glokalisering». Det globale er blitt lokalt, Gaza, Hamas, Fatah og Israel er også noe som angår vår nære politikk. Norge har hatt et helt spesielt forhold til Israel på grunn av politiske og religiøse forbindelser via Ap og KrF. Sånn sett fortsetter Midtøsten å være et norsk tema, og i de siste årene har spesielt engasjementet til lokalpolitikerne Odd Kristian Reme og Leif Johan Sevland vært politikkdannende. Reme gjennom sine enorme kunnskaper om området som gjør ham til en flittig brukt rådgiver for Jonas Gahr Støre, Sevland gjennom å opprettholde kontakt med sin lovlig valgte kollega Adli Yaish fra Hamas.

Midtøstenkonflikten er altså ikke bare en utenrikspolitisk sak, vi som bor og jobber i en internasjonal by som Stavanger skal også engasjere oss. Vi følger for så vidt Eirik Faret Sakariassen – leder i Stavanger Sosialistisk Ungdom – når han brenner etter å vise avsky mot israelske angrep på Gaza. Alle selskaper må etter vår oppfatning ha et etisk ståsted, men å kreve at Veolia Norge skal sparkes ut av Stavangers gater fordi Veolia i Israel har vunnet et bybaneanbud, er feil oppskrift. Boikott er et svært relevant og fredelig virkemiddel, men det hjelper ingen i Gaza hvis et norsk busselskap med franske eiere mister konsesjonen sin. Boikott må ramme direkte, og bybanen i Jerusalem vil neppe stoppe opp fordi bussene til Tasta og Madla bytter driftsselskap.

Det er mer følbart for israelsk økonomi hvis omverdenen boikotter landets varer, men vi tror likevel det mest virkningsfulle er dialog. Ikke ved å be den israelske ambassadøren til Oslo om å reise ut av landet, heller ved å samarbeide med krefter i Israel som arbeider mot regjeringens aggressive linje. Det farligste nå er å isolere Israel og behandle landet som en røverstat.