Partene strides om hendelsforløpet, og Kyllingstad anker da også dommen. Neste rettsinnstans får ta stilling til realitetene. Men allerede reiser det seg en debatt om hvor langt man skal kunne gå i å gjøre politiets arbeid. Her er folket delt på midten, men reaksjonene til avisen tatt i betraktning, er det ingen tvil om at Kyllingstad høster mye sympati. Det er synd.
Riktignok kan vi godt forstå reaksjonene, og vi kan også forstå Kyllingstads sinne og oppgitthet. Hvem har ikke tenkt det samme: «Hadde jeg bare fått tak i tyven, så skulle han fått skikkelig bank». Men slike sinnsstemninger egner seg ikke når justis skal utøves. Det er derfor vi har et politi til å håndheve loven. Og det er derfor vi – på bakgrunn av dommen som altså bestrides av den dømte – mener at Kyllingstad har gått for langt.
Et rettssamfunn må bygge på visse prinsipper. Det er bare politiet som kan utøve makt i Norge. At noen tilsynelatende begår en straffbar handling, må aldri føre til at en annen borger i sin iver eller sinne gjør det samme. Den enkeltes muligheter for inngripen er begrenset til nødverge, og det er meget farlig dersom vi får en utvikling der stadig flere rettsoppgjør tas mellom borgerne.
En slik utvikling ser vi gjerne i land hvor rettsvesenet ikke fungerer. Og i det perspektivet kan taggersaken være et varsel for politiet. Svært ofte får de som ringer en av våre lokale politistasjoner om et kriminelt forhold, beskjed om at det knapt er nødvendig å anmelde forholdet. Det vil nemlig uansett bli henlagt. Resultatet kan bli et tøffere og farligere samfunn. Faren er at de kriminelle oftere bevæpner seg.
Politiet må være tydelige i saker som handler om selvtekt og borgervern, og må under ingen omstendigheter oppfordre til dette. Selvfølgelig kan det med de rådende ressursene være hyggelig å få servert den mulige forbryteren ferdig bundet, men den kortsiktige gevinsten oppveier på ingen måte de langsiktige negative konsekvensene.