Antall kvinner som sliter med fødselsdepresjon har økt markant de siste ti årene. Norges fremste forskere på fødselsdepresjoner mener at dårlig sykehusøkonomi og strippet barselomsorg bidrar til økt fødselsdepresjon.

Sjansen for å få kliniske depresjoner er dobbelt så høy den første tiden etter en fødsel som i andre perioder i livet, og risikoen for psykoser er tjue ganger høyere. Derfor mener jeg det er viktig å arbeide for en bedre og mer individuelt tilrettelagt barselomsorg.

Den siste studien fra Stavanger viser at 16 prosent av kvinnene hadde depresjonssymptomer 6 uker etter fødselen. I en tilsvarende studie ti år tidligere fra to Akershus-kommuner fant man at 9 prosent hadde slike symptomer. Lignende tendenser ses andre steder. I Danmark skal mellom 5 og 10 prosent utvikle fødselsdepresjon. Der har i tillegg antallet kvinner som bruker lykkepillen under svangerskapet, åttedoblet seg på ti år.

I Stavanger – og Rogaland – fødes det heldigvis mange barn. Det er derfor ille å tenke på at mange ikke får så god start på livet som de burde få. For det er sånn, at fødselsdepresjoner ikke utelukkende rammer kvinnen selv, men også i høy grad den nye babyen og hennes øvrige familie. En deprimert kvinne kan for eksempel bli likegyldig til å amme og stelle barnet, og hun kan bli mer ufølsom for barnets signaler og behov. Det er vanlig at dypt deprimerte barselkvinner får vonde tanker og er redd for å miste kontrollen og skade barnet sitt eller seg selv. Noen har også tanker om selvmord.

Et dykk i historien om barselomsorgen i Norge, viser at det i 1950-årene var en liggetid på sykehus/fødestue i cirka 14 dager. I 1960-årene skulle ikke liggetiden være under 8 døgn. I 1984 var liggetiden i gjennomsnitt 6 dager for førstegangsfødende og 5 dager for flergangsfødende. På slutten av 1990-tallet var liggetiden 4-5 døgn etter normal fødsel, mens fra 2000 til 2010 har liggetiden gått gradvis ned. I snitt ligger nå nybakte mødre 2-3 dager på fødeavdelingen/fødestuen. Jeg kaller det for «drive-in-deliveries»; inn for å føde, og så raskest mulig ut igjen. Mange kvinner må reise hjem uten at ammingen er kommet skikkelig i gang, og det kan i seg selv være nok til å utløse en fødselsdepresjon.

Det er også viktig å huske på at gjennomsnittsalderen for fødende har økt med 10 år fra 1970-tallet. Sykdommer i løpet av graviditeten og problemer i forbindelse med fødsel, er økende. Mange opplever angst for å føde, og stadig flere vil ha keisersnitt. Barna blir stadig større, og 30 prosent blir operativt forløst. Det har i tillegg vært nesten en dobling av antall barn på over 5 kg de siste 10 årene, og tilsvarende en betydelig økning i fødselsskader på grunn av barnets størrelse. Med det vi vet på dette området, burde sykehusene hatt økt beredskap og bemanning.

Det er et faktum at tilbudet og kvinnefellesskapet som fantes tidligere, ikke lenger eksisterer. Og den gode «husmorvikaren» som vi mer tilårskomne fikk glede av etter fødselen, er nå ikke-eksisterende. Moren er mer alene med barnet uten hjelp fra sin egen mor eller svigermor, da disse ofte selv er i jobb. Mange bor også langt unna sin nærmeste familie og mangler et godt nettverk som kan bidra med hjelp og støtte etter fødselen. Derfor må tilbudet til kvinner i barsel styrkes, både på sykehuset og etter at kvinnen er kommet hjem.

Forsker Malin Eberhardt-Gran ved Folkehelseinstituttet uttaler at dårlig barselomsorg er en form for kvinneforakt. Hun mener at det å føde barn, er noe av det viktigste kvinnen gjør, men det blir ikke alltid verdsatt nok. Hun peker på at den smygende nedbyggingen av barselomsorgen har vært svært radikal. Lengden på sykehusoppholdet kan virke inn på kvinnens psykiske velvære, og noen får problemer på grunn av kort liggetid. Ifølge Nina Schmidt, sjef for jordmødrene på Ahus sykehus, har nedbyggingen av barselomsorgen på sykehusene vært særlig stor de siste ti årene, mens primærhelsetjenesten ikke er blitt bygget opp tilsvarende. Derfor får også sykehuset mange telefoner fra hjemsendte kvinner, fordi de sliter med nedstemthet og depresjon. Schmidt, som tidligere ledet den norske jordmorforeningen, tar til orde for et døgnbasert tilbud, hvor kvinnene kan henvende seg etter fødselen. I dag har helsestasjonene bare åpent noen timer på dagtid.

I England har de en modell med skreddersydd barselomsorg, som gjør at alle får besøk av jordmor hjemme hele 7 ganger i løpet av den første måneden etter fødselen, og 1 gang av lege i samme tidsrom. En britisk studie viser at offentlig barselomsorg etter kvinnens behov, ga lavere forekomst av depresjon etter fødselen. Jordmødrene brukte mindre tid på kvinner med få problemer, mens de med større behov, fikk mer omsorg. I Norge er det vanlig med 1 besøk av helsesøster i løpet av de første ukene, men ikke alle kommuner har tatt seg råd til det. På Haukeland Universitetssykehus har de imidlertid hatt stor suksess med prosjektet «Jordmor hjem». Der tilbys barselkvinnene flere hjemmebesøk av jordmor de første dagene etter en ukomplisert fødsel mot at de reiser fra sykehuset innen 24 timer. Det har vært stor pågang av kvinner som ønsker det, og tilbakemeldingene fra brukerne er svært positive.

Vi må ta forskernes varsku om stadig økende antall fødselsdepresjoner på alvor. Det har vist seg at barn av kvinner med alvorlig fødselsdepresjon, kan få en forsinket utvikling. En vel fungerende mor, som har det godt etter fødselen og som trives som mor og har et støttende nettverk, er den beste garantist for et psykososialt velfungerende barn. Derfor mener jeg at det er behov for en bedre og mer individuelt tilrettelagt barselomsorg. Vi må sørge for et samfunn som er bedre egnet til å få barn i, for ellers blir barnet den store taperen.