Sommer betyr ferie, jordbær, is, annen god mat og drikke, tid til familie, venner og gode bøker. En fin tid for mange av oss, som gir gode minner. Men sommer betyr dessverre også tap av liv på grunn av drukningsulykker.

Drukning er en av de vanligste årsakene til død blant norske barn i aldersgruppen 1–4 år. Og for hvert dødsfall som følge av en drukning, har man beregnet at det er ytterligere fire drukningsulykker som fører til varige skader.

Som bestemor til to små opprører det meg hver gang jeg leser om drukning blant barn. For det er en kjensgjerning at stort sett alle drukningsulykker blant barn kunne vært unngått. De fleste barn som drukner, har vært ute av syne for foreldre eller andre voksenpersoner i mindre enn fem minutter. Prognosen er vanligvis god hvis barnet blir funnet etter 1–2 minutter. Så de minste barna må følges med stor grad av årvåkenhet når de er i nærheten av vann eller sjø. Ett minutt uten oppsyn kan være ett minutt for mye.

Da jeg var liten, var det far som sto for svømmeopplæringen i familien vår. Vi var heldige å ha hytte ved sjøen, og der var svømmeopplæring et must. Far holdt oss barn under hake og mage til vi var i stand til å svømme selv. Årets høydepunkt var da Hasiv kom fra byen og velforeningen arrangerte «svømmeknappen», 25 meter for de små og 200 meter for de mer rutinerte. Det vanket diplom og svømmemerke, så vi svømte uansett hvor kaldt det var! Da jeg selv fikk barn, var jeg opptatt av at de skulle lære å svømme så tidlig som mulig. Alle ble tatt med til svømmekurs i fire-femårsalderen, og deretter var vi flittige brukere av svømmebasseng. Det var en stor trygghet at barna ble svømmedyktige da vi rekte land og strand rundt med båt i mange år.

Ikke alle foreldre har råd til å ta med barna til Syden eller til badeanlegg i fritiden. Det er også foreldre som nekter barna sine å delta i svømmeundervisning av religiøse årsaker. Dermed kan svømming skape nye sosiale forskjeller, og slunken lommebok kan være avgjørende for hvorvidt barna blir i stand til å svømme. Dessuten er det også mangel på basseng flere steder, slik at barna står i kø for å få delta på svømmekurs.

I Norge er det totalt 10 timer obligatorisk svømmeundervisning i skolen i løpet av de fire første skoleårene. Norges Svømmeforbund mener det tar 40–45 timer med opplæring før en blir svømmedyktig, mens Norges idrettshøgskole hevder at 40–60 timer er nødvendig. Men mange barn får ingen svømmeopplæring i skolens regi i det hele tatt på grunn av at det ikke finnes basseng i nærheten av der de bor, eller på grunn av manglende vann i bassengene. Dette er for dårlig når den nasjonale læreplanen slår fast at barn skal være trygge i vann og svømmedyktige etter 4. årstrinn, at de skal kunne utføre grunnleggende teknikker i svømming på mage, rygg og under vann etter 7. årstrinn, samt klare å dykke og utføre livberging i vann samt gi førstehjelp etter 10. årstrinn. Selv om jeg mener det er naturlig at foreldrene også tar ansvar for at barna tilegner seg nødvendige ferdigheter, er svømmeopplæring et offentlig ansvar når det er nedfelt i læreplanene.

Etter flere tragiske drukningsulykker i sommer kunngjorde kunnskapsminister Kristin Halvorsen at Kunnskapsdepartementet og Norges Svømmeforbund har gått sammen om et opplegg som gjør at alle tiåringer får en mulighet til å ta svømmeknappen. Det skal i den forbindelse bli laget et program som skal forbedre svømmeundervisningen i skolene. Det høres jo veldig positivt ut. Det gjenstår imidlertid å se hvor mye som er relevant å få til når en av hovedutfordringene er manglende basseng og penger til vedlikehold og vann.

Det er skuffende at den rødgrønne regjeringen ikke har klart å oppfylle løftene om å fylle vann i alle bassengene. Det er færre svømmebasseng i dag enn da de overtok makten i 2005. Ja, det er faktisk så ille, at det i dag er 10 prosent færre basseng enn for 10 år siden. 1 av 4 kommuner gir ikke svømmeopplæring i det hele tatt. Og vi vet at med færre svømmedyktige, desto større er risikoen for drukning.

Vi må ikke akseptere at det i vårt land er 2 ganger flere drukningsulykker enn i USA, 2,5 ganger flere drukningsulykker enn i Sverige, og hele 4 ganger så mange som i England og Nederland. Et tilbakeblikk på de siste 10 årene, viser at 70 barn har druknet i Norge og at atskillig flere har fått varig men. Det haster med å omsette fine ord til handling, slik at vi kan forebygge flere drukningsulykker. Svømmehallene må gjøres tilgjengelige, det må bli utdannet flere dyktige instruktører, foreldre som ikke kan svømme må få opplæring, og kompetansen i skolene må økes slik at barna får den svømmeopplæringen de har krav på ifølge læreplanen. Og sist men ikke minst må regjeringen innfri valgløftene om vann i alle landets svømmebasseng, og sørge for at kommunene gis økonomiske rammer som gjør det mulig å bygge nye svømmeanlegg.