Dubai er på randen av konkurs og er rammet av finanskrisen som de fleste stater ellers i verden. Men Dubai og de andre emiratene har på ti år bygd opp noe som ikke kan fjernes med et pennestrøk:

Et reiselivsmiljø som med sin åpenhet, nytenkning og dristighet er blitt til internasjonal inspirasjon, og en hotellmasse som med sitt særpreg og eleganse står fram som det ypperste på kloden.

Ingen andre områder kan skilte med to hoteller som har sprengt stjerneskalaen fra en til fem. Man snakker her om 7-stjernershoteller.

De forente arabiske emirater som består av 7 selvstendige stater, ligger i Persiabukta og har Irak og Iran som nære naboer. Likevel regnes emiratene som trygge steder å dra til, til og med for amerikanske turister. Opprinnelig hadde denne kyststrekningen et heller tvilsomt ry, for man livnærte seg helt opp til i forrige hundreår av sjørøveri, og strekningen ble med rette kalt piratkysten. Senere la man seg på en mer fredelig virksomhet, og navn som perlekysten ble benyttet, helt til japanerne overtok dette markedet med sine perleoppdrettsanlegg.

Ut av den arabiske ørkenen har man så bygd et samfunn der 80 prosent fremmedarbeidere har jobbet med å realisere den drømmen og visjonen som all verdens arkitekter og planleggere har skissert på tegnebrettet. Utenlandske bedrifter har så engasjert seg, etablert seg for en billig penge og gladelig forpliktet seg til å betale 51 prosent av omsetningen sin tilbake til emiratene. Dette er den dubaiske finansmodellen. Ballongen ble fylt til bristepunktet, men den sprakk aldri, for alle etableringene hadde skapt flere bein å stå på.

Fra den lille fiske- og pirathavnen som i dag utgjør gamlebyen, har Dubai beveget seg utover i ørkenen og lagt etter seg høybygg på høybygg, hoteller og boligblokker. I dag er strandlinjen fullt utbygd i mils lengde, og en effektiv og smakfull overgrunnsbane strekker seg like langt – med stasjoner som minner om beltedyrskall. Mellom husene har man bygd fontener, anlagt parker og gravd ut dammer og kanaler. Ferskvann og naturlige innsjøer finnes ikke. Men framtenkte hjerner bygde enorme desalineringsanlegg der sjøvann fikk «anriket» saltet sitt («anrike» er jo et populært verb knyttet til et av nabolandene i regionen) og kom ut som ferskvann – friskt nok til å kunne drikkes. Og til å brukes i fontener; blant annet til å imponere turister gjennom det fantastiske vannorgelet som blir satt på flere ganger daglig ved foten av verdens høyeste bygning, Burj Khalifa.

Dessverre har Dubai ennå ikke satset helt og fullt på de kulturelle tradisjonene; disse er kommet noe i skyggen av de finansielle aspektene, men i gamlebyen finnes mye som man med letthet kunne ha tatt tak i. De tradisjonsrike souk’ene, markedene, for gull og krydder ligger jo der, og de stillegående dhowene eller frakteskutene dukker med jevne mellomrom opp i det indre havnebassenget, creek’en som det kalles. Man får faktisk en følelse av å ha sett noe lignende før når man sitter på de små enmannsdrevne motorbåtene som frakter 10–15 personer over fra den ene creekbredden til den andre. Jo, dette er Venezias gondoler på arabisk.

Men jeg vil tilbake til hotellene. Disse er som sagt av en annen verden, og de er faktisk de som tydeligst bærer den arabiske kultur videre. De kombinerer det tradisjonelle med det ultramoderne; det rotfaste med det himmelstormende. Mens de finansielle høyhusene blir bygd etter kopi-og-etterlikningsprinsippet (også kalt Las Vegas-prinsippet, med blant annet en to-tårnet utgave av Chrysler Building i New York), setter hotellkjedene sin ære i å vise arabisk arkitektur ikledd fancy og imponerende rekvisitter. Smekre gullbelagte bæresøyler med barokke snirkler kan man ikke unngå å se, og særlig takdekorasjoner og taklamper har en sentral plass i disse luksushotellene. Rommet – tomrommet – har aldri vært et problem i disse etablissementene. Emirates Palace i Abu Dhabi (naboemiratet til Dubai) kunne vise oss en lobby som var en tro kopi av dimensjonene i det romerske Pantheon: 43 meter i diameter og 43 meter høy. Ubenyttet rom. Til å bli overveldet og imponert av. Men for oss mer jordnære nordboere, en noe unødvendig luksus.

De hengende hager i Babylon har sikkert vært mønster for parkanleggene rundt de mest luksuriøse hotellanleggene. Disse har utviklet seg fra å være sandørken som er blitt dekket av mil etter mil med hullete gummislanger til å bli grønne oaser der man holder liv i trær, blomster og gress til og med i 490 C. At Babylon både har vært en kulturell kilde og en religiøs inspirasjon, viser det faktum at det moderne Babels tårn, Burj Khalifa, virkelig vokser seg inn i himmelen – når morgentåken henger lavt over Dubai.

Et annet landemerke i Dubai, og kanskje det man først og fremst ser for seg når byen nevnes, er «Seilet» eller Burj Al Arab som dette hotellet offisielt heter. Det er bygd på en kunstig øy, sikret fra omverdenen med vakter som man ikke skal kimse av og utstyrt med en front av teflon som skal symbolisere dhowenes mektige seil i fordums dager. Med 202 suiter til priser langt opp på titusentallet – og i hver to etasjer – har man likevel i disse vanskelige tidene klart å holde beleggsprosenten på et overraskende gunstig nivå. Penger synes ikke å være noe problem verken for gjest eller vert. Her har man ikke spart på noe. (Jo, forresten – frokosten er ikke inkludert i romprisen!) Gull og glitter og kraftige farger, store, myke persiske heldekkingstepper med muntre, ikke klassiske motiver – teppene på størrelse med en håndballbane. Heisdører i blankt metall og i et broket mønster som gjør det vanskelig å finne åpningen. Værelsesdører som er utstyrt med tv-overvåking, og som kan åpnes via en skjerm langt inne i rommet. Alt av siste modell. Utenfor står hvite Rolls-Royce-hentebiler på rekke og rad. 8 ansatte på hver gjest. Sløseri, vil mange si. Service, sier man her.

Turistkontoret i byen, DTCM, som er drevet av sjeiken som nesten alt ellers, har merket nedgangstidene, men resultatet synes foreløpig bare å føre til en utsettelse av mange av prosjektene som er planlagt. Man skal bygge byen ut i sjøen som tre «palmer» av sand. På disse utstikkerne skal det bygges hus, hoteller, parker og veier. En «palme» er allerede på plass, selv om den ennå ikke er helt utbygd. Luksushotellet Atlantis ligger øverst på dette utskuddet. Videre tenker man å fullføre et prosjekt som heter «The World» og som består av kunstige småøyer som fra oven ser ut som et verdenskart.

Om utbyggingsvirksomheten er giret ned et par hakk, er det ingenting som tyder på at Dubai vil forsvinne fra turistkartet. Til det har det som allerede er etablert, slått for kraftige røtter. Og når man i tillegg merker at stedet er opptatt av etterveksten, av å tilby solid vertskapsutdannelse og en videre perfeksjonering av reiselivet og dets tilbud, kan man nok se for seg at mange nordmenn i framtiden kommer til å utvide sitt Syden-begrep til også å gjelde Dubai.