En ny intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv er inngått. Partene skal fortsatt jobbe for å redusere sykefraværet. Vi skal ha fokus på nærvær, gradert sykmelding skal være hovedregelen og arbeidsplassen skal tilrettelegges slik at vi kan jobbe mest mulig.

En riktig erkjennelse, for det er jo ikke sånn at vi enten er 100 prosent friske eller 100 prosent syke. Ofte vil vi være et sted imellom, det innebærer at vi fortsatt kan jobbe, men ikke så mye som når vi er helt friske. For å få til dette kreves det tilrettelegging, og kanskje også holdningsendringer. Det å kunne jobbe litt mens en er syk må bli oppfattet som positivt, både blant kolleger og hos arbeidsgiver.

Men det kreves handling. Forslaget fra ekspertgruppe om å gi arbeidsgiverne økonomiske incentiver for å få sykmeldte raskere tilbake i arbeid var godt. Gruppen foreslo at perioden hvor arbeidsgiver må betale full lønn under sykdom skulle reduseres fra nåværende 16 til 10 dager, mot at arbeidsgiver måtte være med på en lengre delfinansiering av sykelønn dersom sykmeldingsperioden strakk seg utover de 10 dagene, men kun hvis den ansatte var helt sykmeldt utover åtte uker. Og det er nettopp det som var så genialt med ekspertutvalgets forslag, for hvis den ansatte hadde gradert sykmelding, ville ikke arbeidsgiver måtte betale noe. Bedre incentiv for tilrettelegging skal en lete lenge etter. Dette ville bidratt til at den sykmeldte i større grad ville holdt kontakt med arbeidsplassen, og vi vet at det er nøkkelen for å forhindre langtidssykmelding og uførepensjonering.

Parat, en arbeidstakerorganisasjon i YS med i underkant av 30.000 medlemmer i alle arbeidslivets sektorer, mener regjeringen/partenes vegring mot å innføre delfinansiering av arbeidsgiverperioden utgjør en betydelig svakhet med den nye avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Det er ingen tvil om at alle parter må trå til for målene i avtalen nås. For arbeidstakersiden er gevinsten ved måloppnåelse en videreføring av sykelønnsordningen. For regjeringen ligger gevinsten i frigjorte midler til andre gode formål dersom sykefraværet går ned og yrkesdeltakelsen opp. Men hva er incentivene til arbeidsgiver? Svaret er få eller ingen. Det tror vi dessverre lover dårlig for måloppnåelsen.

Parat, som en del av partsbilde på arbeidstakersiden, skal gjøre sitt for å lære opp sine tillitsvalgte i den nye avtalen. Parat skal motivere de av våre tillitsvalgte som arbeider i virksomheter som ikke er tilsluttet avtalen til å jobbe for å få arbeidsgiver med på at bedriften blir en IA-bedrift. Våre tillitsvalgte skall være pådrivere for det systematiske HMS-arbeidet i virksomhetene. Men det er ikke til å komme utenom at arbeidsgiver, sammen med den enkelte sykmeldte, har de viktigste rollene i arbeidet med redusert sykefravær. For at gradert sykmelding skal fungere må arbeidsgiver legge til rette for det. For at arbeidsgiver skal ta tilretteleggingsansvaret på alvor tror vi de må ha noe igjen for å se nytteverdien. Økonomiske incentiver i form av reduserte kostnader for arbeidsgiver ved raskere friskmelding ville vært riktig vei å gå og må komme raskt på plass.

Regjeringens bekymring for et uklart kostnadsbilde i forhold til delfinansiering av arbeidsgiverperioden vitner om manglende økonomisk helhetstenkning. Muligens ville tiltaket medførte økte utgifter på sykelønnsbudsjettet, men gevinsten ville vært nedgang i sykefraværet, flere hender i arbeid, høyere produksjon og økte skatteinntekter. Inntekter som vi er overbevist ville oversteget kortsiktige utgiftsøkninger på sykelønnsbudsjettet.