Det har i den siste tiden vært stor oppmerksomhet rundt sykefravær, unge uføre, frafall fra videregående skole, ungdomspsykiatri og mange henvendelser til barnevernet. Nå er det på tide å se disse utfordringene i en større sammenheng. Som Finn Skårderud skriver i sin bok «Uro»: «Det er ingen dristig tanke å se sammenhenger mellom et moderne sykdomspanorama og den moderne familiens grenseproblemer.»

Når vi skal bekjempe frafall i skole og arbeidsliv og inkludere de som har havnet på sidelinjen i samfunnet, ligger selve nøkkelen i barnehagen. Vi har flere ganger hørt ansatte i barnehager si at de tidlig så at enkelte barn ville få problemer senere i livet. Vi vil ikke lykkes med tiltak i videregående skole og arbeidsliv hvis vi ikke lykkes i de første årene av et barns liv og ikke fanger opp de som trenger ekstra oppfølging og hjelp.

Førskolelærerne og det øvrige personalet er den viktigste innsatsfaktoren for kvaliteten i tilbudet. Det er viktig at man øker rekrutteringen, øker antallet studenter, får inn nye yrkesgrupper, får inn flere menn og flere med innvandrerbakgrunn. Det er også viktig at man vurderer å heve pedagognormen. Flere ansatte og mer kompetanse i barnehagene vil føre til større trygghet, mer ro, at alle barn blir sett, at man kan iverksette tiltak raskt, og at styrer kan ivareta sitt ansvar som leder. Dessuten ønsker vi at flere med minoritetsbakgrunn, og flere menn vil jobbe i barnehagene. Ingen skal være alene på jobb med alle barna i en barnehage.

Jeg er en stor barnehagetilhenger. Barnehagetiden er en avgjørende fase i barnas liv. Som far selv og som politiker, er jeg svært opptatt av at vi putter best mulig ballast i sekken til barna de første leveårene. De ansatte i barnehagene gjør en fantastisk jobb – de er kanskje den viktigste yrkesgruppen vi har i Norge for velferdsstatens framtid.

Det er et viktig mål at barn behersker norsk språk før de begynner på skolen. Gevinsten ved barnehagedeltakelse er særlig stor for barn som trenger ekstra språkstimulering utover det de får i hjemmet. Læring skal foregå gjennom lek og hverdagsaktiviteter, og læring og omsorg skal ses i sammenheng. Det skal altså ikke bli mer skole i barnehagen, men mer læring gjennom lek.

Det har den siste tiden vært stor uro knyttet til språkkartlegging i barnehager, men det er ikke noe nytt man her skal innføre. I over 90 prosent av norske kommuner gjennomføres i dag en observasjon av barn, en språkkartlegging. Dette fordi de ansatte vil være sikre på at barna blir fulgt opp på en best mulig måte. Vi vil at dette skal komme inn i ordnede former. Derfor ønsker vi å kvalitetssikre dette arbeidet gjennom at man utvikler et godt verktøy, at man har godt trent personale, og at foreldrene får anledning til å gi sitt samtykke.

Når behov for ekstra oppfølging blir avdekket, må det følges opp umiddelbart. Barnehagene må bli flinkere til å melde fra til barnevernet, tiltakene må iverksettes raskt og i tilstrekkelig grad, og de må koordineres. Det er ikke bra at samarbeidet mellom de ulike hjelpetiltakene varierer mye fra kommune til kommune. Investeringer på dette området kan derfor være en god investering i velferdsstatens framtid og ikke minst i den enkeltes liv.

Tilbake til det store bildet og til Finn Skårderud. Han skriver i sin bok at vi nå lever i et samfunn med høy omsetningshastighet hvor tradisjoner har kort levetid. Et samfunn i forandring endrer også familien og en familie i forandring endrer også individet. I den moderne familien legges det sterk vekt på indre arv. Foreldrene skal gi sine barn psykologisk kapital som muliggjør barnas selvrealisering og selvkontroll.

Det er ikke enkelt – ikke alle klarer det, og det er ikke alle som er bevisst dette. Mange barn opplever uro, støy, forstyrrelser og et heseblesende tempo, og for noen barn er barnehagen kanskje den ene trygge havnen i deres tilværelse. Jeg tror dette er et perspektiv som vil bli viktigere og viktigere i planleggingen og utviklingen av framtidens barnehager.

Det er viktig at vi har et system som gir alle like muligheter for læring, og som utjevner dagens sosiale skjevheter. Dette er viktig for at den enkelte skal ha mulighet for å realisere sine evner, for å skape en trygg framtid og for at vi som samfunn skal få den kompetansen vi har behov for. Et barnehagetilbud av høy kvalitet kan bidra til sosial utjevning, tidlig innsats og livslang læring. Alle barn må få like muligheter. Men det er ingen grunn til å bekymre seg over at det skal bli for mye skole i barnehagen. Barnehagen er ikke en del av barns utdanning, men vil gjøre barn bedre rustet til å møte utdanningssystemet og til å lære i skolen. Barnehagens egenart skal bevares.

Ved siden av å fortsette arbeidet med å stadig gjøre barnehagene bedre, bør vi også hele tiden se på hvordan vi kan unngå at noen blir stengt ute fra barnehagetilbudet. Barnehagen skal inkludere alle barn, uavhengig av sosial bakgrunn og funksjonsnivå. Massiv utbygging av barnehageplasser, lovfestet rett til plass i barnehage og makspris har bidratt til at de fleste barn får mulighet til å gå i barnehage.

Det er også viktig å jobbe videre med å unngå at det ikke skal være økonomiske hindre for barnehagedeltakelse. Vi har mange gode ordninger for dette i dag, og det bør det stadig jobbes med. I Fordelingsutvalgets rapport heter det: «Egenbetalingen i norske barnehager bidrar trolig til å stenge noen ute fra barnehagetilbudet av økonomiske grunner. Barn av foreldre med lav inntekt og utdanning etterspør barnehage i mindre grad enn andre, og dette er de barna som trolig har størst utbytte av barnehagen.»

Det er viktig at de mange barna fra lavinntektsfamilier som i dag ikke går i barnehage, får reell tilgang til et godt barnehagetilbud. Tiltak rettet mot barn fra vanskeligstilte familier har betydelig positive virkninger på kort og lang sikt. Tiltakene fører til at barna presterer bedre på skolen, samt at flere fullfører videregående skole, tar høyere utdanning og lykkes på arbeidsmarkedet.

Derfor ligger nøkkelen til velferdsstatens framtid i barnehagen.