Rogalands Avis’ energikommentator Einar Knudsen kommer 27. april med harde utfall mot kraftkabler mot utlandet og kraftpolitikken generelt. Flere av påstandene er dårlig fundert, og Knudsen ser ikke ut til å være à jour med prinsippene i energiloven av 1990 og norsk omforent energipolitikk som har vært ført de siste årene.

At Norge ved innføring av energiloven for snart 20 år siden la til grunn at kraftbransjen skulle styres etter markedsbaserte prinsipper, har tydeligvis ikke påvirket Knudsens oppfatninger. Fortsatt bred politisk enighet om at dette har vært vellykket, underbygges av at det foreliggende forslag til revisjon av energiloven overhodet ikke rokker ved de grunnleggende prinsipper. Kun mindre endringer er foreslått.

Vi konstaterer derfor at Knudsens påstand om at kraftbransjen brukes til indirekte beskatning, må basere seg på at han ikke er enig i den omforente energipolitikken som har vært ført gjennom lang tid.

Ifølge Knudsen vil utenlandskabler gjøre situasjonen enda verre. Utvekslingsmuligheter med utlandet er imidlertid en forutsetning for at vannkraftsystemet i Norge skal fungere. Hvor stor vannkraftproduksjonen blir er et resultat av uforutsigbare værguder. Regner det mye, klarer vi oss godt. Regner det lite, har vi behov for import av kraft. Og er det ekstra vått som det var både i 2007 og 2008, har vi for mye kraft her til lands. Alternativet til eksport er da å la vannet renne forbi turbinene – det er i alle fall ikke god samfunnsøkonomi.

Nå foreligger det planer om å bygge flere utenlandskabler, riktignok ikke i det omfang Knudsen synes å ha registrert (så mange kabler at det vil være mulig «å eksportere halvparten av vår kraftproduksjon»).

Behovet for disse kablene må sees i sammenheng med planene om å bygge mer fornybar kraft.

Norge vil etter alt å dømme innføre EU’s fornybardirektiv. For å nå målene i dette kreves utbygging av i størrelsesorden 20–30 TWh fornybar kraftproduksjon, det vil si en økning i produksjonskapasiteten på cirka 25 prosent, innen 2020. Dette er Norges bidrag til at Europa skal nå sine klimamål.

Inntil nå har det gått tregt med å realisere utbygging av fornybar energi, da særlig vindkraft. Hovedårsaken til at det er realisert så lite, er at utbyggerne av fornybar energi ikke ser for seg tilstrekkelige forventede framtidige inntekter. Inntektene består av framtidig kraftpris og offentlige støtteordninger.

I dag har vi en tilfredsstillende balanse mellom kraftproduksjon og forbruk i det fellesnordiske markedet. Medfører klimasatsingen at det kommer mye mer fornybar energi inn i markedet, er det stor sannsynlighet for prispress og fallende investeringsvilje. Alternativet er da økte offentlige støtteordninger for å oppnå den påkrevde utbyggingen av fornybar kraft. Og den støtten må fellesskapet stå for. Skal vi få fart på utbyggingen av fornybar kraft i Norge er derfor flere utenlandskabler en forutsetning.

Motstanden mot kabelplanene synes i stor grad å skyldes frykten for høyere kraftpriser. Den frykten blir ikke mindre når for eksempel Knudsen påstår at kablene vil øke prisen med 10 øre/kWh.

10 øre/kWh er omtrent den gjennomsnittlige prisforskjellen mellom Norge og kontinentet. For at denne skal utlignes, må det bygges langt flere kabler enn det som finnes i noen planer. Utenlandskabler krever store investeringer og disse investeringene finansieres ved gevinsten som oppstår ved prisforskjellen mellom landene. Etter hvert som flere kabler bygges blir prisforskjellene mindre. Da sier det seg selv at økonomien begrenser hvor mange kabler som blir bygd.

Kablene brukes til utveksling av kraft; det vil si både eksport og import. Lønnsomheten i kablene skyldes de ulike egenskapene til det norske og kontinentalekraftsystemet. I Tyskland og andre land med stor andel kull- og gasskraftverk, blir det store forskjeller mellom kraftpriser på dagtid og nattetid fordi kull- og gasskraftverkene er avhengige av mest mulig jevn drift døgnet rundt. Dermed blir det mye strøm til overs nattetid og i perioder når forbruket er lavt. Det medfører store svingninger i kraftprisen alt etter forbruket. At det på hele kontinentet er bygget og skal bygges ut mye vindkraft, vil øke prisvariasjonene ytterligere.

Den norske vannkraftens store fortrinn er å produsere kraft når den trengs. Om natten kan vi spare på vannet i magasinene og i stedet importere billige europeiske kilowattimer. På dagtid åpnes slusene for produksjon og eksport av strøm til en langt høyere pris.

Det er derfor ikke gitt at de norske prisene vil øke med flere kabler og definitivt ikke i den størrelsesorden som blir antydet. Analyser tilsier at prisvirkningen i verste fall blir marginal. Høyere priser på dagtid kompenseres langt på vei av lavere priser på natt og andre lavlastperioder.

Flere utenlandskabler vil derfor øke verdiskapningen i norsk kraftproduksjon og legge det nødvendige grunnlaget for utbygging av fornybar energi, mens virkningen for kraftprisen blir beskjeden.