Debatten rundt offentliggjøring av resultatene på de nasjonale prøvene er ikke noe nytt. Noen politikere i Stavanger velger å sparke videre på en død ball, i stedet for å løfte blikket og ta fatt på nye utfordringer i skolen. Dette er skuffende og bakstreversk.

Dersom vi mener alvor med ønsket om å forbedre skolene våre, resultatene våre og læringsutbyttet til elevene våre, kan vi ikke fortsette denne debatten. Spørsmålet om hvorvidt resultatene skal være offentlige eller ikke bør nå være et ikke-tema. La oss slå fast det fast en gang for alle: Å sikre en god kvalitet på undervisningen vi gir barna våre er viktigere enn å gjemme skolenes resultater fra offentligheten! Utdanningsdepartementet selv ønsker en offentliggjøring av resultatene. Dette begrunner de med at åpenhet er en forutsetning for å kunne ha en skikkelig debatt i skolene og kommunene om hvordan det pedagogiske arbeidet kan utvikles og forbedres. Vi kan ikke forbedre skolene uten å kjenne resultatene deres. Vi må ha fakta på bordet for å kunne møte utfordringene til hver enkelte skole på best mulig måte. Pakkeløsninger er ikke en god idé. Stavanger-skolene preges av mangfold, og på samme måte som vi strever etter å skreddersy løsninger for elevene våre, fortjener skolene våre det samme.

Bjarne Kvadsheim (Sp) går i Rogalands Avis 24. mars til angrep på offentliggjøring av resultater. Jeg vil påstå at hans kritikk er feilplassert, og at hans argumenter ikke holder mål. Blant annet argumenterer han mot offentliggjøring ved å si at dette fører til tap av motivasjon og frustrasjon blant skoleledelsen og elevene. Jeg er uenig i påstanden av flere grunner. Først og fremst tror jeg ikke dette fører til tapt motivasjon blant elevene. Det er ingen av elevene som blir «hengt ut» personlig på bakgrunn av offentliggjøringen. Det er ikke den individuelle elevs resultater som legges fram, men skolens. Noe annet ville bryte med grunnleggende personvern. Dette er også grunnen til at noen skolers resultater ikke blir lagt fram. Hvis klassestørrelsen er såpass liten at det vil være lett å knytte det enkelte resultat til den enkelte elev, er ikke offentliggjøring aktuelt.

Jeg vil også påstå at dersom en skoleledelse mister motivasjonen av å se sine resultater framlagt offentligheten, er dette et større problem enn offentliggjøringen i seg selv. I stedet for å bli demotivert bør skolen se dette som et påskudd til å jobbe mer med å forbedre resultatene sine! Det kan ikke være sånn at man lar utviklingen og forbedring i norsk skole gå på bekostning av en frykt for at skoleledelsen blir demotivert. Tvert imot tror jeg de aller fleste skoler setter pris på at skolene og deres resultater vies så stor oppmerksomhet. Foreldrene er ikke minst opptatt av det skolen presterer både for den enkelte men også generelt. Og enhver skole med et genuint ønske om å forbedre seg vil se dette som en mulighet, ikke en hindring.

Mye er bra i den norske skolen, det må vi ikke glemme, men vi har noen grunnleggende utfordringer. I Norge går én av fem elever ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Omtrent 20 prosent ender som funksjonelle analfabeter. Internasjonale undersøkelser som PISA og TIMMS har vist at en forbedring i norsk skole er nødvendig. Dette må norske politikere ta innover seg. Dersom vi ønsker å hevde oss internasjonalt og ikke minst holde følge med utdanningsutviklingen i resten av verden, er vi nødt til å gjøre mer. Norge er et av de siste landene, som har fått på plass et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem ved gjennomføring av nasjonale prøver. Dette har de fleste andre land hatt lenge. Da må vi ikke nå begynne å tukle med denne positive utviklingen, og føre debatten over på tema om skolen skal være åpen eller lukket.

Det vi nå må snakke om er norsk skoles framtid, hvordan den skal utformes videre. Hvordan skal vi sikre at ikke bare fire av fem, men at alle våre elever går ut av grunnskolen med grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter.