Mediebildet preges daglig av kriminalitet. Gjennom aviser, radio og TV får vi stadig meldinger om kriminelle handlinger som er begått.

Stygge voldtektssaker har preget nyhetsbildet i senere tid, og på Hundvåg ble det senest i helgen meldt om påsatte branner. I tillegg meldes det stadig om bråk og fyll i sentrum. Dette med mer er med på å påvirke innbyggernes trygghetsfølelse. Rogaland politidistrikt melder om underbemanning, og for lite bevilgninger til drift. Dette resulterer i at det er færre politimenn i gatene som kan forebygge og oppklare lovbrudd når de skjer. Dette forringer også folks generelle trygghetsfølelse og kan resultere i manglende tillit til at politiet kan ivareta de oppgaver de er pålagt.

For 10-15 år siden hadde politiet i Stavanger en egen forebyggende avdeling, hvor hver bydel hadde eget bydelspoliti. Totalt besto avdelingen av 16 politimenn. Bydelspolitiet kjente miljøet veldig godt, og kunne forutse når ungdommer sto i faresonen for å utvikle seg negativt. Dette ga en gyllen sjanse til å sette i gang tiltak på et tidlig tidspunkt. Manglende ressurser i politiet gjorde at denne ordningen ble lagt ned. I dag arbeider kun tre politimenn i forebyggende avdeling for hele Stavanger. Politiet har også store interne utfordringer med å beholde både nyutdannede og erfarent personell i operativ tjeneste. Mange nyutdannede politimenn søker aldri stillinger i politietaten, og erfarne politimenn søker stillinger i privat næringsliv med begrunnelse i manglende motivasjon og bedre vilkår. I en tid da vi mangler mange politifolk bør ovennevnte tas på alvor og mottiltak settes i gang umiddelbart.

Det er flere faktorer som er avgjørende for å forebygge kriminalitet. Det første er at de kriminelle handlingene oppdages og oppklares raskt. Det neste er at man får rask pådømmelse og til slutt en rask reaksjon med riktige straffer. Mer synlig og tilgjengelig politi vil etter Fremskrittspartiets mening både virke forebyggende og forsterke trygg-hetsfølelsen til folk flest. Fremskrittspartiet mener det er avgjørende at politiet settes ressursmessig i stand til å møte den økende kriminaliteten. Dette innebærer blant annet flere stillinger og større budsjettrammer til politiet. Offeret blir også i mange tilfeller oversett. Alt fokus settes inn på rehabilitering av den kriminelle, mens offeret blir overlatt til seg selv. Vi har de siste 30 årene sett at straffenivået er gått kraftig ned, mens kriminaliteten har økt betraktelig. Hver rettssak tar hensyn til det faglige uttrykket rettspraksis, som betyr at det skal dømmes etter likhetsprinsippet. Dette har resultert i stor avstand mellom strafferammer og faktisk idømt straff. Rettssaker med strafferamme på 12 år, ender gjerne med idømt 14-15 måneders fengsel uten at det foreligger åpenbare formildende omstendigheter. Etter min mening burde vi nullstille rettspraksis og la strafferammene være utgangspunkt for straffen.

Straffen skal tjene flere hensikter. For det første skal den ha allmenn preventiv virkning. Dette vil si at straffen skal virke avskrekkende for den alminnelige borger slik at mennesker avstår fra å begå straffbare handlinger. Videre skal straffen være individuell straff hvor straffen skal oppleves av den dømte som en konsekvens av handlingen som er begått. I tillegg skal straffen gjøre den alminnelige borger trygg for gjentakelser. Til slutt er rehabilitering av den straffedømte viktig for å hindre denne å begå nye straffbare handlinger. Det synes i dag som om det legges mer vekt på rehabilitering av den dømte, enn de foregående momenter. Rettspraksis i dag oppleves ikke å være i tråd med den enkelte borgers rettsoppfatning. Det synes som om vi har hatt en fullstendig feilslått politikk innenfor strafferettspleien. Vi har aldri før brukt mer penger innen kriminalomsorg, mens resultatene synes å utebli.

Vår justisminister Knut Storberget legger i disse dager fram en ny handlingsplan innen kriminalomsorg, som også skal behandles i Stortinget. Denne omfatter større endringer innen soningsvilkårene for den dømte. Flere og flere kan sone i såkalte åpne soningsforhold samt bli idømt hjemmesoning. Soningskøene forsvinner, men er det blitt tryggere for den enkelte? Jeg stiller meg svært undrende til forslag som innebærer at færre kriminelle soner i fengsel. Igjen synes det som om hensynet til rehabilitering, og den kriminelles «ve og vel» går foran hensynet til den alminnelige borger. De rødgrønne velger på denne måten enkleste utvei til å fjerne soningskøene, nemlig ved å redusere frihetsberøvelsen og lempe på «straffen». Fremskrittspartiet ønsker å ha tilstrekkelige ressurser gjennom hele strafferettspleien: til forebygging, oppklaring, pådømmelse og straff, slik at trygghetsfølelsen for den enkelte kan gjenopprettes. Vi tar politikrisen i aller høyeste grad alvorlig.