Vi har fått nye arr på netthinnen, bilder som ikke går bort. Det er særlig bildene av døde barn som fester seg. Uansett hvordan skyld og ansvar fordeles, sitter disse bildene igjen. Hvordan kan det bli slutt på dette?

Vår utenriksminister Jonas Gahr Støre deltar i et bredt internasjonalt nettverk som arbeider for en våpenhvile som holder. En våpenhvile som i det minste kan sikre forsyninger inn til verdens tettest befolkede område, og som kan hindre videre krigshandlinger.

Det er alltid okkupanten som skal og må bære det største ansvaret. Antallet drepte alene sier sitt. De siste ukene har over et halvt tusen palestinere mistet livet, mens tapene på israelsk side er små i sammenligning. Vi skal ta på alvor at sorgen og smerten er den samme for den enkelte, på hver side av grensen. Men Israel bærer et tungt ansvar for at et halvt tusen menneskeliv nå har gått tapt – de fleste sivile, og så altfor mange barn.

Å drepe sivile i krig er en krigsforbrytelse. Genève-konvensjonene er bygget opp slik at en krigsmakt ikke kan unnskylde seg med at motparten bryter konvensjonene. Om det skulle være sant at militante palestinere gjemmer seg blant sivile, har ingen krigsmakt lovlig adgang til å angripe sivile mål – uansett. Israel har altså begått krigsforbrytelser – som så mange ganger før. Det betyr selvsagt ikke at palestinerne bare er uskyldige ofre. Hamas har i mange år gjennomført brutale terrorangrep på sivile mål i Israel. Det er forkastelig og avskyelig. Men det betyr ikke at partene er likestilte. Ordføreren i Gaza satte dette i perspektiv etter Israels første flyangrep i romjulen: Han fordømte Israel for drapet på 150 mennesker, og la hovedansvaret på okkupantmakten. Men samtidig tok han avstand fra palestinske militante som skyter raketter. Han kalte dette galskap. Og jeg er helt enig med ham.

Vi trenger altså en holdbar våpenhvile. Denne våpenhvilen må følges opp av en ny politisk prosess, som bare kan ha et mulig resultat: Okkupasjonen må avsluttes. Det er verken raketter eller bomber eller blokade som er grunnproblemet. Krigsutbruddene og krigshandlingene er symptomer på sykdommen. Okkupasjonen er kilden. Dessverre er det ikke mange tegn til en ny politisk prosess, en ny fredsprosess. Mens Yitzak Rabin hadde et langsiktig perspektiv på Israels sikkerhet, der han la vekt på at fred med naboene er det eneste som kan gi virkelig sikkerhet, har dagens israelske ledere et snevert syn på dette. Palestinsk motstand mot okkupasjonen undertrykkes, samtidig som appetitten på mer palestinsk land på Vestbredden fortsatt er stor.

På palestinsk side ser vi en splittelse som kan ødelegge den palestinske statsbyggingen for godt. Mens Hamas aksepterer terror som virkemiddel og nekter å akseptere tidligere inngåtte avtaler, har Fatah ennå ikke klart å rydde opp i korrupsjon og vanstyre innen selvstyremyndighetene. Uten en palestinsk samling, intern demokratiutvikling og en sterk sivil motstand mot okkupasjonen, er den palestinske staten tapt. Det tyngste ansvaret hviler på okkupasjonsmakten. De israelske lederne må ta et oppgjør med sin egen grådighet på land, og oppgi alle områder som ble okkupert i 1967, inkludert Øst-Jerusalem. Bosetningene må avvikles, og den ulovlige apartheidmuren må rives. Murer får de bygge på egen grunn, ikke på okkupert jord! Og det største såret: De palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake er forankret i menneskerettighetene. Det er derfor bare flyktningene selv som har rett til å akseptere andre løsninger enn tilbakevending.

Det er dette som må til dersom området skal gå fra krig til fred og utvikling – intet mindre. Så lenge de israelske statslederne går motsatt vei, lar jeg for min del Jaffa-appelsinene ligge ?