Det har i det siste blitt tatt til orde for en kontrollert utdeling av heroin som et tilbud til de mest rusavhengige, blant annet av Venstres Per A. Thorbjørnsen i Rogalands Avis mandag 8. desember.

Vi mener at målet med alt rusarbeid må være at mennesker som lever i rus skal få muligheten til å oppleve et mer verdig liv. Å holde fast ved troen på at det er håp for alle uansett livssituasjon. Rusavhengighet er en sammensatt og dyptgripende fysisk og psykisk belastning som krever et omfattende behandlings- og rehabiliteringsopplegg. Målet kan også være å skape et glimt av verdighet selv om en ikke oppnår total rusfrihet.

Vi opplever at det ligger en stor grad av resignasjon i det å ta til orde for utdeling av gratis heroin til de tyngste rusavhengige. Når lokale politikere nasjonalt og lokalt tar til orde for dette, virker det for oss som om en ikke har tenkt nøye nok gjennom kompleksiteten i rusproblematikken. Det virker heller ikke som om de som kommer med slike uttalelser har noen gjennomtenkt idé for hvilket menneskesyn vi skal møte våre tyngste rusavhengige med. Tanken om utdeling av gratis heroin vil få store konsekvenser og ringvirkninger hva angår syn på behandling og våre oppfatninger av dem som sliter mest i vårt samfunn.

For svært mange av de vi kjenner i Stavangers rusmiljø er selve rusen, i dette tilfellet heroinen, kun en del av et stort sammensatt problem. For mange av dem som er inne i et LAR- behandlingsopplegg er overgangen fra heroin til Subutex eller metadon ofte den minst problematiske utfordringen ved å gå inn i et slikt behandlingsopplegg. I tillegg sliter mange med problemstillinger knyttet til marginalisering, miljøskifte, fysisk og psykisk helse, relasjonelle og familiære problemer.

Det å befinne seg i en tung rusavhengighet er ikke kun et kjemisk problem som det finnes lettvinte løsninger for. For oss virker det som om forslaget om å dele ut gratis heroin til de tyngste rusavhengige mer handler om manglende politisk vilje til å ta fatt i de store omliggende problemene som omfatter et tungt misbruk. Det er billigere å dele ut gratis heroin enn å jobbe tungt inn mot forbedringer av de allerede eksisterende behandlingstilbudene som finnes. Vi ser stadig vekk at tyngre rusavhengige begynner på LAR (legemiddelassistert rehabilitering), og vender tilbake til det samme ruslivet etter en stund i behandling. Dette skjer ofte fordi at rammene rundt legemiddelassistansen ikke evner å fange opp deres behov. Mange trenger behandling for de psykiske og fysiske lidelsene et langt liv i misbruket har skapt. En har også store behov for sysselsetting. Dagene kan for mange bli lange og tunge når livet på mange måter mister det innholdet det har hatt før. Selv om dette innholdet har vært vondt.

Vi tror som nevnt at rusomsorgen handler om å gi mennesker et mer verdig liv. Vi tror ikke det alltid er løsningen at det onde skal fordrive det onde, slik gratis heroin vil være i denne sammenhengen. Hjelpeapparatets store utfordring vil alltid være å se håpet der håpløsheten råder. Vi må som velferdsstat se på mennesker som individer med store potensialer for endring og legge til rette for at denne endringen kan skje. Å dele ut gratis heroin viser ingen visjon om håp for våre tyngste rusavhengige. Det viser at vi resignerer og anser kampen mot rusmisbruket som tapt. En dårlig støtteerklæring til de mennesker som fortsatt lever i rusen og til de familier som kjemper sitt livs kamp mot nettopp dette ondet.

Spørsmål som umiddelbart melder seg for oss når vi hører slike forslag som Thorbjørnsen kommer med er:

Hvilken kompetanse skal ligge til grunn for utvelgelsen av de mennesker som vi ønsker å gi opp kampen for? Vi har sett at mennesker, som vi selv har gitt opp håpet for, har klart å reise seg med verdighet og skaffet seg et godt liv uten rus. Hadde disse menneskene fått tilbud om gratis heroin er det lite trolig at de ville klart det de har klart i dag.

Hvilken funksjon skal velferdsstaten ha for våre tyngste rusavhengige? Velferdsstaten skal være den sterkestes belønning og den svakestes garantist. Men når representanter for denne ønsker å forbedre de svakestes liv ved å dele ut gratis heroin, mener vi at nederlagets vei gjøres brattere og tyngre å bevege seg opp av. Som representant for velferdsstaten har en politiker plikt til å tenke store tanker for de minste og svakeste, og ikke falle for fristelsen til å gi etter for lettvinte løsninger som mer bærer preg av terminal smertelindring enn livshjelp.

Hvor stor kunnskap skal en saksbehandler for det offentlige ha om den enkelte rusavhengige for å kunne forsvare at denne skal få heroin på resept? Hvis det er snakk om antall nederlag i forhold til tidligere behandlingsopplegg, som Thorbjørnses selv poengterte er vi på villspor. Hvis det er slik, bør vi heller gå inn og se på hva som skar seg i de tidligere behandlingsoppleggene, finne fellesnevnere i møte med andre rusavhengige som har opplevd det samme, og gjøre positive endringer med de allerede eksisterende behandlingsmetodene.

Vi må gi de allerede eksisterende behandlingsoppleggene større spillerom for å komme brukerne av dem i møte på deres behov på en bedre måte. For LAR er overgangen til å bli en del av Helse Vest en gylden mulighet til å gjøre nettopp dette, ved å se grundigere gjennom de mål og metoder som skal ligge til grunn for den rette oppfattelsen og behandlingen av tung rusproblematikk. Her må vi bli flinkere til å se helhetlig på hvilke strukturer som skal omfatte den medikamentelle delen av rehabiliteringen. Vi må betone de rent menneskelige betingelsene for en vellykket rusbehandling, som inkludering, verdighet, selvtillit og håp. Disse betingelsene kommer ikke på resept, men gjennom et tilrettelagt og helhetlig behandlingstilbud som tenker i et bredere perspektiv enn det rent kjemiske.

Vi må heller aldri gi opp troen på at mennesker, uansett smertefull fortid og nåtid, har muligheten til en bedre framtid.