Det er tid for kulturmakten å ta kampen om kulturhovedstadens ettermæle. Vi vil gjerne bidra til striden.

Våren 2007, godt i forkant av selve kulturbyåret, oppsummerte vi ståa så langt og spurte, i en kritisk kronikk: «Får vi et 2008 med kvantitetssikring av eventkalenderen i stedet for kvalitetssikring av kulturprosessen?» Svaret er per 1. desember 2008: Ja.

Men allerede sommeren 2004, i en sekssiders reportasje i Klassekampen, var vi mange som framholdt at Stavanger2008 måtte unngå mer festivalisering og altfor brede eventkalendere med altfor mange oppslag som alle fikk relativt liten betydning, men heller ta ut potensialet i noen utvalgte hovedprosjekt samt sikre frie ressurser til kreative miljøer og de beste kunstnerne og kulturarbeiderne. Videre: Det var viktig å unngå et politisert styre. Det var viktig å få på plass en kunstnerisk leder med en selvstendig visjon. Man måtte skape refleksjon heller enn trivsel. Fremme deltakerkultur med kunstnerisk kvalitet, heller enn å oppfordre til kulturkonsum. Styrke befolkningens evne til å utforme og selv delta i kulturarbeid. Byen måtte bruke statusen til å uttrykke noen holdninger, komme med noen budskap, til seg selv og resten av verden.

Høsten 2004, skriver Ingunn Økland i Aftenposten en kommentar etter Kapittel-festivalen, der hun går oljehovedstaden rundt i fotsporene på den engelske forfatteren Iain Sinclair, som utbasunerer: «Her er så underlig ... stille.» Økland hører Obstfelder lyde i det fjerne, samtidig som hun fortsetter med å beskrive den småborgerlige småbyen uten fungerende offentlighet, slik det er blitt gjort fra Alexander Kielland fram til Jostein Soland. Eller for den saks skyld, av Nils Rune Langeland, innflytter fra Noreg, med fast arbeid på det nye universitetet, som sa følgende til Aftenbladet ved tilflytting, så sent som i april 2008, midt i kulturbyåret: «Men her er ikkje ein einaste debattkveld, ingen diskuterende offentlegheit. Alt er så privat, kjem ein utanfrå er det vanskelig å koma inn. Ein blir som Nagel i Hamsuns Mysterier.» Med dette som utgangspunkt burde Open Port være det perfekte mottoet for kulturhovedstaden, men det ble dessverre mest reklamepynt. Var kulturhovedstaden en åpen port? Innfridde den sitt eget motto? Det er vanskelig å svare bekreftende per 1. desember 2008.

Organiseringen av Stavanger2008 var en aldri så liten skandale. Viktigst er at direktøren droppet eksterne fagråd, og at hun dermed fikk altfor mye makt. Enevelder funker som kjent bare med gode ledere. Hvorfor ikke kommunene lot seg representere med fagpersoner i styret i stedet for ordførerne, er knapt noen gåte, men et tegn på maktdimensjonen i prosjektet. Vedtaket om at 2008-organisasjonen selv skulle gjøre en tredel av prosjektene, medførte automatisk at den konsentrerte seg om disse prosjektene, som var dens egne hjertebarn. De eksterne prosjektene ble stort sett underfinansiert, var altfor mange, og ble aldri fulgt skikkelig opp, for 2008 hadde nok med sine egne prosjekt. Organisasjonen sto slik aldri i stil med potensialet i prosjektene og arbeidet de krevde.

Betydningen av statens grep med å kreve like mye sponsorpenger til 2008 som staten selv ville gi, med maxgrense på 100 millioner kroner, var en liten tragedie for innholdsproduksjonen, og medførte at 2008 selv endte i samme smørja som de eksterne prosjektene, med et enormt press på å skaffe penger til et program de ikke visste om de hadde råd til. Fokus ble på penger og kvantitet til fordel for refleksive kulturprosjekt og kunstnerisk kvalitet. Stavanger2008 ga muligens en omdreining i kulturkonsumet, neppe i kulturtenkningen. Staten må få beskjed om aldri å tenke slik igjen, slik de må få beskjed om at deres deltakelse og bruk av kulturhovedstaden har vært svært skuffende, med et minimalt samarbeid også gjennom mangfoldsåret 2008. Nasjonen Norge kunne brukt kulturhovedstaden til en nasjonal refleksjon over kunst- og kulturfeltet. Dette påpekte vi allerede våren 2006, i et idéessay i Morgenbladet, hvor vi foreslo en kulturkommisjon eller et refleksivt mangfoldsprogram i et utvidet samarbeid med 2008. Men det er langt fra Oslo til Stavanger.

Kulturens nav er identitet og gjenkjennelse. Viktig for oss alle. Kunstens plikt er utenforskap og avstand – å skape ikke-identitet. Viktig for oss alle. For kulturhovedstaden burde det viktigste ha vært å skape møtepunkter for og mellom kunsten og kulturen (les: byen), skape et lokalsamfunn hvor kunsten kan komme til kulturen – og omvendt. Der hvor estetikken møter etikken – og omvendt. Der hvor den estetiske erfaringen møter den politiske – og omvendt. Der hvor den rene estetikken ikke finnes, men hvor kunstens mulige samfunnsmessige betydning kan komme til syne. Der hvor publikum møter kunsten og kunstneren på samme nivå.

Det ryktes at Liverpool2008 i noen grad klarte dette, som Stavanger2008 ikke fikk til: å avmystifisere kunsten for publikum. Publikumsbygging for kunstinstitusjonene og festivalene er vel og bra som resultat av Kulturhovedstaden. Men det var aldri hovedmålet med 2008. Det var å løfte den frie innholdsproduksjonen og innholdsprodusentene, og legge til rette for dette møtet mellom kunsten og kulturen, innbyggerne og seg selv – i noen nye og refleksive rammer.

Hva var så vellykkede program i 2008? Hele byen leser er en kjempeidé, som bør videreføres, og inneholdt flere refleksive møter mellom kunsten og publikum. Gjestekompanier og residency-tenkning er vel og bra, men det bør holdes på et bærekraftig økonomisk nivå og tenkes som pågående utveksling, ikke som dyre engangsløft til eventkalenderen. Article må utvikles fra i/o/lab og Tou Scene til en viktig internasjonal biennale for samtidskunst, med gode ressurser fram mot 2010. Det er ellers lite av det monumentale som viser vei etter kulturhovedstaden. Geoparken i Stavanger er viktig byutvikling. Norwegian Wood, hvor deler er gjennomført. Vitensenteret ble realisert dette året. Lanternen i Sandnes er prototypen på det tomme estetiske objektet, som kanskje likevel er verdt innsatsen, og som kan få en funksjon og brukskvalitet – i ettertid. Alfredo Jaars Requiem kan kanskje realiseres, som et virkelig signalverk for Oljehovedstaden til resten av verden.

Kunstkritiker Trond Borgen anførte tidlig at han syntes bildekunstsatsingen var svak. Og det er sant. Bildekunst var det lite av, selv om Jan Groth ble hyllet på Kunstmuseet og Høstutstillingen var i Stavanger, hos kunstforeningen. Men bildekunst utgjør en liten del av de viktige visuelle kunstformene anno 2008, og ivaretas uansett av flere offentlige og private museer og gallerier. Det må likevel tas som et dårlig tegn at Einar Børresens Transit Art Space må legge ned i 2008. I vår tid, etter den sosiale og relasjonelle vending, er det de tids-, steds- og menneskespesifikke kunstformene som er mest interessante og klart viktigst, slike som Trond Borgen dessverre verken forstår seg på eller liker. Dette er de kunstformene hvor det nettopp blir viktig at «kunsten møter kulturen», hvor den rene estetikken – kunst for kunstens skyld – er et tilbakelagt stadium til fordel for utforskning, erkjennelse, dialog, aktivisme, deltakelse og utprøving av alternative relasjonelle modeller. At Stavanger2008 har bydd på et interessant program her, underslår ikke at dette programmet knapt var bevisst, eller at prosjektene ikke ble fulgt skikkelig opp av Stavanger2008. Det er likevel kunstprosjektene som har generert mye av den viktigste debatten som har framkommet under Open Port; om kunst og samfunn, identitet og holdninger, språk og debattkultur, byrom og park, graffiti og nulltoleranse, olje og rikdom, bioteknologi og rettigheter, porno og feminisme, og så videre

I en samtale med direktøren for Stavanger2008 våren 2007, sa Mary Miller følgende til oss: «No fireworks, I hate that.» I januar 2008, etter en åpningshelg som slukte 20 millioner av programpengene til fyrverkeri og spektakulære stunt, sa hun til avisene: «I always loved fireworks.» Det blir bare en annen måte å beskrive vår følelse av hvordan kulturhovedstaden endret karakter fra et ambisiøst utgangspunkt med en bra visjon og en erkjent ethos, til mer og mer å bli event-yr som lavet ned – også som fargesprakende raketter over byfjorden. Åpningens suksess handlet om at vi var mange som så hverandre fryse i byen og på TV. 2008 hadde smart nok betalt NRK for å være til stede. (Stavanger2008 har igjen lært oss at riksmediene er Oslo-medier.) Men åpningen satte ingen agenda, stilte ingen store spørsmål, i stedet skapte åpningen en forventning om mer underholdning og finere eventyr. Det var slik sett et dårlig signal. Den kollektive følelsen kunne vært skapt på andre måter, med tyngre innhold og lettere fyrverkeri, med andre former for deltakelse, med gjennomtenkte budskap som satte prosesser i gang. Åpningen satte dessverre standarden for kulturhovedstaden.

På det overordna holdnings- og budskapsnivået står det særlig dårlig til, synes vi. Det er vanskelig for oss å se noe annet enn reklamejippo og markedsføringstriks som vi alle glemmer fortere enn f... Vi husker all den etterspørselen etter innhold og budskap som ble luftet i forkant av kulturhovedstaden, fra vettuge folk som Erik Fossåskaret, som for eksempel sa: «Byen må derfor klare å uttrykke noen holdninger til rettferdighet globalt, og bruke statusen til å motvirke de holdningene som gjør at en betydelig gruppe av innbyggerne er mer bekymra for å betale for mye i skatt enn at andre tjener mye mindre enn dem selv.» Men aller best husker vi det eneste virkelig pågående budskapet fra Stavanger kommune underveis, i form av en reklamekampanje for Et rent Stavanger. Sidestore annonser påskrevet for eksempel: «Bøy deg for byen. Fra holdning til handling. Rent i Stavanger.» Der har du den småborgerlige byens Open Port; et ønske om en ren tusenårsplass – klargjort med skitten håndkraft av fattige indere innhyllet i støvskyer – uten kaffeflekker på. Det var det kollektive prosjektet vi fikk sammen med Kulturhovedstaden. Da avslutningsseremonien fikk tittelen We turned on the lights, var det mange som ristet på hodet over kulturhovedstadens selvforståelse – med god grunn.

Det er en selvfølge med et kulturfond som tenker langtidsvirkninger av 2008, selv om kulturhovedstaden selv hadde glemt at det var viktig. Og la gjerne andre få delta i tenkningen omkring bruken av fondet, slik Trond Hugo Haugen har foreslått, men bind det ikke opp til samme sponsortenkning som 2008 fikk tredd nedover hodet. Det tar makt fra det kvalitative kulturfeltet og gir makt til de som er flinke å nettverke og telle penger. Det er på sin plass å spørre om ikke sponsorstrategien kan ha ødelagt mye av det en kulturhovedstad burde ha skapt, nemlig en utvidet forståelse for kulturens betydning og næringslivets samfunnsansvar (CSR – corporate social responsibility). En utvidet forståelse av kunsten og kulturens bidrag til den samfunnsmessige vektskålens balanse, og dermed til deres egen eksistens og utviklingsmuligheter. Hvorfor skulle ikke bedriftene se og anerkjenne den samfunnsmessige betydningen av kulturhovedstaden i seg selv? Hvorfor skulle ikke næringslivet ha bidratt til Stavanger2008 uten å kreve noe igjen? Er det mer eller mindre berettiget å stille et slikt spørsmål nå, etter finanskrisen? Kulturhovedstaden har likevel bidratt til å senke de allerede lave tersklene mellom samfunnsfeltene, slik at bred kunnskap og læring kan tilflyte beslutingstagere på alle viktige samfunnsnivå. Lave terskler har blitt et av Stavangers mange positive kjennetegn, som dessverre har som sin mulige negative følge at nettverkene kan bli for tette og lukkede – at portene utelukker i stedet for Open Port.

Alt i alt slutter vi oss til budskapet i tilflytteren Nils Rune Langelands analyse av kulturhovedstaden: «Skulle kulturen ha betydning, måtte han vore litterær, intellektuell, debatterande. Du kan setja opp så mange operaballettar du vil, men du endrar ikkje noko med det – ut over dei symbolske og fetisjaktige kvalitetene og at du får eit sus av den store verden.» Aftenbladet skal på sin side ha honnør for å følge opp Jostein Solands utspill til en føljetong om småbyens manglende debattkultur. Det er i Kiellands ånd. Kulturutvikling er samtalekamp om begreper og definisjoner, menneskesyn og verdensanskuelse, det er involvering og deltakerorientering. Debatten om kommunesammenslåing, også den initiert fra Næringsforeningen, er en viktig og naturlig debatt, som kommer av at kulturhovedstaden var en felles satsing fra Stavanger og Sandnes kommune. Tiden får vise om kulturhovedstadens innsats bekreftet den byvise identiteten eller beveget den, om samarbeidsklimaet er blitt kjøligere eller varmere.

Ikke misforstå. Vi deler og er glade for ordfører Sevlands vilje og pågangsmot i forhold til den framtidige kultur- og energibyen Stavanger. Og vi er helt på linje med Rolf Norås, prosjektleder for langtidseffekter av kulturhovedstaden, som i en god artikkel nylig listet opp alt som nå bør skje, i kjølvannet av Stavanger2008, og som, om dette innfris, i ettertid likevel vil kunne heve Stavanger2008 opp på nivå med de gode ambisjonene som forelå allerede i EU-søknaden i 2003. Det som da trengs, er som Norås skriver i sitt første kulepunkt: «At årene etter 2008 blir viktigere enn selve kulturhovedstadsåret.»

Vi vil for vår del legge til at det som virkelig bør salutteres under avslutningsseremonien 6. desember, i tillegg til kulturhovedstaden og innbyggerne selv, er den innsatsen som er lagt ned av de aktive prosjektarbeiderne og de mange frivillige, som mange har jobbet vettet av seg under knallharde arbeidsbetingelser. Salut!

Vel overstått!