Den siste tids debatt om grafitti/tagging har synliggjort viktige fronter.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til at det fra begge sidene er en tendens til å gå i skyttegravene – snakke litt forbi hverandre og litt mangel på kunnskap om hverandres ulike ståsteder.

Dette er åpenbart uheldig.

Mary Miller sier i intervjuet med Rogalands Avis at hun er imot tagging. I intervjuet fremhever hun også at det er viktig å skille mellom tagging og grafitti. Det kan hun sikkert ha rett i, men det er av intervjuet umulig å lese hvor dette skillet eventuelt skulle gå .

Pumpehuset sprayet

Området rundt Store Stokkavannet er et av de flotteste rekreasjonsområdene i Stavanger. Det gamle pumpehuset er helt dekket av spraymaling. I tillegg er lyktestolper, trær og skilt i området behandlet på samme måten. Er dette grafitti eller tagging eller litt av begge deler ?

Er det slik vi ønsker at et av våre viktigste rekreasjonsområder skal framstå?

På Valberget står en av de eldre trafokioskene til Lyse. Kiosken ligger i et området med klare vernebestemmelser. Kiosken er dekket av spraymaling. Er dette grafitti eller uønsket tagging? Er det slik vi ønsker at verneverdige bygg skal framstå ?

Geoparken har en lovlig grafittivegg. I løpet av de siste ukene har mesteparten av Geoparken blitt dekket av spraymaling, tusj og lignende. Var dette meningen? Dersom svarer er nei – hvor går grensene her mellom tagging og grafitti? Hvor slutter det lovlige og hvor begynner i tilfelle det som ikke skal være akseptabelt ? Mener virkelig Mary Miller at dette er «so wonderful»?

Må være ren tagging

Grafittiarrangementet på Tou er i media og av kulturlivet i Stavanger omtalt som flott, nyskapende og grensesprengende. Store deler av området rundt Tou Scene er dekket av grafitti – og tagging. Toalettene inne på området er gjennomgående dekket av det som neppe kan kalles som noe annet enn ren tagging. Speil er knust og skal stå slik for å vise spor av hvordan bygningen har vært brukt. Det er vanskelig å se at dette skal være en kulturelt akseptert ytringsform. Tou-området framstår neppe på en slik måte at det skaper mer forståelse for grafitti som en kunstform.

I et av debattinnleggene trekkes det fram at menneskene helt fra hulemalerienes tid har etterlatt seg visuelle spor. Det er en kjent sak at de fleste skolene i perioder har vært plaget med skribling på pulter og dører, tagging på toaletter og lignende. Dette har skjedd og skjer fortsatt i offentlige bygg, serveringssteder og lignende. Til nå har det vært en klar null-toleranse i forhold til dette. Signalet nå går i retning av at dette må aksepteres.

Før sommerferien gjorde næringsdrivende i sentrum en kjempeinnsats for å fjerne blant annet grafitti og tagging. I løpet av den siste tiden er det flere eksempler på at dette har begynt å ta seg opp igjen. Det må forhindres.

Viktig debatt

Debatten om grafitti og tagging er viktig. Til nå har debatten i litt for stor grad vært preget av god norsk steinkastingstradisjon. Dette er i lengden lite konstruktivt. Mary Miller håper at «folk i kulturhovedstaden kan skille mer mellom tagging og grafitti». Det kan muligens være et rett skritt i retning av en mer konstruktiv debatt. Derfor utfordres Mary Miller og kulturhovedstaden til å si tydelig fra om hvor dette skillet går.

Sentrum skal framstå som rent, trygt og attraktivt. I den sammenheng har Stavanger Sentrum AS vedtatt å arbeide for en null-toleranse. Den siste tids debatt og Nuart har til nå ikke påvirket dette standpunktet. Null-toleransemålet er ingen misforståelse.

Det er antakelig rett som Nuart selv sier : «It all startet with a tag».