«Når du advarer mot farene ved klimaendringer, blir du hyllet som en helgen. Når du forklarer hva som må gjøres for å stoppe dem, blir du stemplet som kommunist» – George Monbiot.

Som en reaksjon på min etterspørsel etter Venstres gjennomslagskraft blant budsjettkameratene i Stavanger, presenterte gruppeleder Per A. Thorbjørnsen den 13.12 det samme svaret vi har blitt vant til å høre fra den kanten. Med andre ord; Thorbjørnsen unnlot å svare på min kritikk, og valgte nok en gang å skyve ansvaret for det politiske flertallets mangel på miljøsatsing over på SVs regjeringsmedlemmer. For et parti som i valgkampen forkynte at det hadde «de kraftfulle politiske løsningene på klimaproblemene», er en slik ansvarsflukt merkelig å bevitne. Enda mer fornøyelig blir det når Venstres gruppeleder, som tilsvar på SVs punktrike kommunale klimasatsing, velger å framheve Bybanen som budsjettkameratenes flaggskip. De fleste vet vel nå at dette prosjektet ble lansert av SV allerede for 16 år siden.

Noen vil påstå at Thorbjørnsens intetsigende svar ikke berettiger et tilsvar, men da partiet Venstre brukte store deler av sin lokale valgkamp på å forkynne sin egen klimapolitiske troverdighet, er det bare rett og rimelig overfor velgerne at partiet stilles til ansvar nå som valget er over. La oss derfor først, for diskusjonens skyld, si at Venstres gruppeleder har rett, og at det kun er Regjeringen som kan få bybanen på skinner. Jeg vil selvfølgelig være den første til å protestere mot en slik oppfatning, men jeg velger å gi Thorbjørnsen litt spillerom. Om ikke annet så for å vise det absurde i hans angrep på SV.

Siden SV for første gang framla planene om en bybane i fylkestinget i 1993 har vi hatt 6 ulike regjeringssammensetninger. Venstre har vært med på to av disse, og har til sammen sittet 6,5 år i regjering siden 1997. Jeg vil minne om at Odd Einar Dørum var samferdselsminister fra 97 til 99, Guro Fjellanger var miljøvernminister fra 97 til 00 og at Torild Skogsholm var samferdselsminister fra 2001 til 2005. Med Venstres kritikk av SVs ministere i mente, er det av største interesse å merke seg at ingen av de ovennevnte ministere fra Venstre bevilget så mye som en eneste liten krone til Bybanen. Det er derfor for meg merkelig hvordan det plutselig er SV, som nå har sittet i regjering i to år, som skal være ansvarlige for manglende statlige midler.

Nå er det for så vidt en stor feil i påstanden om at den rødgrønne regjeringen ikke har bevilget penger til bybanesatsing på Nord-Jæren. Den nåværende regjeringen finansierer nemlig dobbeltsporet, en utbygging som vil være grunnstammen i en framtidig bybanebygging. Hva klarte Venstre å få til for dette prosjektet de seks årene de hadde samferdselsministeren? Svaret er like kort som det er pinlig; ingenting.

Det eneste Venstre og Budsjettkameratene oppnår med å sitte med hendene i fanget og rope på fullfinansiering fra Stortinget, er at Bybanen aldri blir realisert. La oss derfor forlate Venstres forsøk på å dekke over sin egen handlingslammelse, og heller se på hva vi faktisk kan gjøre for å få på plass denne for vår region livsviktige infrastrukturen. Som lokale politikere har nemlig vi mye mer gjennomslagskraft enn enkelte velger å tro, spørsmålet er bare om vi tør å bruke den. Om det virkelig er budsjettkameratenes mening at de har gjort det som er mulig for Bybanen, vil jeg herved anbefale dem å rette blikket mot vår vestlandske nabo i nord.

I Bergen er de nemlig godt i gang med en samferdselssatsing som til sammen overstiger 5,3 milliarder kroner. Når vi vet at kun 2,1 milliarder av disse midlene er statlige, blir det naturlig å spørre seg om hvor resten av pengene kommer fra. Jo, Bergen Bystyre viste allerede i 2001 politisk mot nok til å vedta at store summer fra byens bompenger skulle gå til finansiering av en framtidig bybane. Prosjektdirektør Rune Haugsdal har i ettertid gjort et stort poeng av at Bybanen i Bergen aldri ville vært mulig å få på plass uten denne framvisningen av lokal finansieringsvilje, og at bompengene var selve nøkkelen som fikk prosjektet opp å gå. Dette er virkelig kraftfull politikk som får budsjettkameratene i Stavangers spinkle bybanesatsing til å framstå som en parentes, og det er mange og enhver som burde skjemmes når de påstår at vi som lokale politikere har gjort det vi kan. SV har nå kjempet for denne Bybanen i 16 år, og vi er i alle fall ikke klare for å hvile på våre laurbær før banen er på plass.

Klimatrusselen er for de fleste uvirkelig, og det er forståelig at et problem på en slik skala virker overveldende på mange av oss. Trøsten ligger derimot i at løsningene er kjente, håndgripelige og ikke minst gjennomførbare. Problemet er med andre ord ikke at vi ikke vet hva som skal til for å snu utviklingen, men at vi ikke klarer å framvise nok politisk mot til å ta de tøffe valgene. SV har foreslått en rekke lokale tiltak som vi ikke får gehør for hos andre partier. Vi vil blant annet subsidiere busskort til kommunalt ansatte, øke satsingen på ENØK betraktelig, bruke bompenger på kollektive tiltak, avgiftsbelegge kommunale parkeringsplasser sterkere, øke investeringene i sykkelveier og innføre veiprising. Alle disse tiltakene er beviselig effektive mot klimagassutslipp, dessverre har de til nå møtt kraftig motstand i det politiske liv. Jeg betviler ikke våre politiske motstanders intensjoner om å få til klimagassreduksjoner, men når kunnskapen er så skral som det virker, trenerer de løsninger som kunne hatt en tydelig effekt.

Med tilbakeblikk på sitatet jeg begynte med, har vi i SV etter hvert vent oss til å bli kalt både kommunister og det som verre er, når vi presenterer våre løsninger. Slike merkelapper skal vi fint tåle, men det vi ikke kan akseptere er politiske motstandere som sitter med hendene i fanget mens de skyver problemene over på kommende ufødte generasjoner.