Stavangers aviser rapporterer de siste ukene bredt fra byens miljøpolitisk nyfrelste høyreside. Den ene etter den andre av de borgerlige ordførerkandidatene presenterer side opp og side ned miljøpolitiske tiltak de akter å gjennomføre etter valget i september, og det kjempes innbitt for å framstå som mest miljøbevisst.

Vi i SV applauderer selvfølgelig at stadig flere av våre politiske motstandere ser ut til å fatte alvoret i miljøtrusselen vi står ovenfor, og at de dermed ser fornuften i å samle seg om vår linje i en rekke miljøpolitiske saker. De neste fire årene virker det dermed som om vi skal få gjort et skikkelig stykke arbeid for miljøet i kommunen, og vi i SV skal selvfølgelig gjøre vårt for at høyresidens politiske løfter omgjøres til bindende vedtak. Eller er det virkelig så enkelt? Ser vi den faktiske politikken våre nyfrelste miljøkrigere på høyresiden nærmere etter sømmene, forstår vi dessverre fort at dette nok kan vise seg å være lettere sagt enn gjort.

En tydelig stolt ordfører mottok tidligere i år oljebransjens hederstittel «Oilman of the year». Hedersbevisningen var sikkert både kjærkommen og velfortjent, men når vi så kan lese i avisen kort tid etterpå at den selvsamme oljemannen ønsker å titulere seg miljøhovedstadens borgermester, blir jeg oppgitt. Jeg har stor forståelse for at det er mange hensyn og ta når man skal bekle rollen som Stavangers fremste politiker. Det jeg derimot sliter med å frambringe forståelse for er at en av Stavangers mest erfarne politikere plutselig virker å ha mistet all kjennskap til den mest grunnleggende politiske sannhet. Politikk dreier seg nemlig om å prioritere og gjøre avveininger om hvilke hensyn som skal veie tyngst, og det er umulig å få i både pose og sekk. Tror eksempelvis Sevland at vi lar oss lure til å tro at et forbud mot plastposer skal veie opp for de omfattende trafikale miljøproblemene som hans eget parti, gjennom akutt handlingslammelse i en årrekke, må bære mye av ansvaret for?

I samme avisoppslag lover en tydelig offensiv Sevland 100 millioner til buss og bane. Men hvordan har det seg da at han og hans parti i en årrekke har avvist og trenert alle forsøk på en virkelig offensiv kollektivsatsing? SV presenterte allerede i 1991 den første skissen for en bybane på Nord-Jæren. Vi forutså det totale trafikkaoset som nå lammer både private og næringsliv i regionen, og presenterte en løsning som den gang mottok lite mer enn hån og hoderysting. På den samme skissen var det tegnet inn jernbanespor til havnen i Risavika. Et område hvor vi nå står i umiddelbar fare for å oppleve tidenes transportfloke fordi infrastrukturen er underdimensjonert. Om høyresiden, som har innehatt ordførerkjedet i Stavanger siden 1994, virkelig er for bybanen, hvorfor er da ikke et eneste spadetak tatt nå 16 år senere? Om kollektivtransport står så høyt på prioriteringslisten blant våre borgerlige folkevalgte som de gir uttrykk for, hvorfor virker de da så handlingslammet?

Jeg kan være rivende uenig med mine politiske motstandere på høyresiden, men jeg vil fortsatt respektere deres meninger og forsvare deres rett til å inneha disse. Det som derimot ikke kan respekteres er når de samme motstanderne er uærlige om hvilken politikk de faktisk fører, i den hensikt å sanke stemmer fra engasjerte velgere. Når politikere som ikke har den nødvendige kunnskapen om problemene, vrir debatten fra politikk til sirkus risikerer vi alle å stå igjen som narrer. Slik får symbolske tiltak, som eksempelvis forbud mot plastposer, velgernes oppmerksomhet, mens de tiltakene som virkelig kunne gjort en forskjell forsvinner i et politisk støyteppe. Det er positivt at miljø er på dagsordenen også på høyresiden, men det vi nå er vitne til er i sannhet amatørenes inntogsmarsj.

I denne stormen står SV og et par andre partier som har hatt miljøet på dagsordenen i en årrekke i fare for å drukne i en politisk virkelighet hvor det er blitt viktigere å virke miljøengasjert enn å faktisk være det. Følgene av maktsyke politikere som behandler miljøtrusselen som et hvilket som helst valgflesk, kan være dramatiske på en skala vi har vanskeligheter med å fatte omfanget av. Det er på tide at også de borgerlige partiene innser dette og slutter å opptre som bruktbilselgere i miljøpolitikken.