Juridisk er statskirken antakelig ikke i strid FNs menneskerettserklæring eller den europeiske menneskerettskonvensjonen eller for den saks skyld FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter. Verken grunnlovens bestemmelser eller andre lovbestemmelser kommer i konflikt med tros- og livssynsfriheten. På denne bakgrunn kan man kan godt argumentere for at det er religionsfrihet i Norge. Den er likevel ikke fullstendig så lenge staten holder seg med en offisiell tro og kirke, og det samtidig er kristne formålsparagrafer i skoler og barnehager. I prinsippet mener jeg derfor at en statskirke etter vår modell ikke er forenlig med religionsfriheten slik den er formulert i ulike internasjonale konvensjoner. Og hadde vi i dag skullet bestemme om vi skulle etablere en statskirkeordning, så tror jeg at dette hadde blitt oppfattet som værende i strid med disse internasjonale konvensjonene. For når alt kommer til alt er det rett og slett ganske uforståelig at et flertall kan bestemme at et livssyn skal være statens offisielle religion.

Vi har gått fra å være et homogent samfunn til et pluralistisk. Religiøst og livssynsmessig mangfold preger i stadig større grad samfunnet. En stat skal likebehandle alle borgere. Derfor er det prinsipielt uakseptabelt at en religion eller et livssyn skal ha en særlig beskyttelse eller et eget lovverk. I dag er det riktignok vanskelig å hevde at Den norske kirke har synlige økonomisk privilegier. Likevel besitter statskirken, slik vi kjenner den i dag, en sterk symbolkraft. Det er statskirken som er synlig ved ulike nasjonale begivenheter og som gjør at andre tros- og livssynssamfunn kjenner seg diskriminert. Slik ivaretar den funksjoner i samfunnet som andre tros- og livssynssamfunn ikke har. Et demokratis styrke kjennetegnes først og fremst på måten mindretallets rettigheter blir ivaretatt på. Når minoritetenes trossamfunn opplever seg som diskriminert, skal vi som majoritetskirke ta det på alvor.

Noen argumenter med at staten i framtida vil kunne fungere som en garantist for en åpen og mangfoldig folkekirke. Dette mener jeg er feil. Det er bare kirkens egne medlemmer som kan sikre en liberal og inkluderende kirke. En Gunnar Stålsett eller en Rose Marie Køhn er det ikke staten som skal ha ros for, men de kreftene i kirken som alltid har kjempet for menneskelighet i kirken. At det skulle være politikerne som garanterer folkekirken, er derfor en myte skapt av makten.

Vi er kommet til et punkt i historien hvor det ikke lenger er mulig å opprettholde en statskirke. SV har arbeidet for å avskaffe statskirkeordningen helt siden partiet ble stiftet. Nå er vi opptatt av at regjeringen må komme fram til en løsning som både har bredt flertall i befolkningen, men som også tar hensyn til ulike tros- og livssynssamfunn. For eksempel kan vi tenke oss at en egen kirkelov virker i en periode på fem til ti år, før loven går over til å bli en lov for alle livssynssamfunn. På sikt må Den norske kirke få status som et trossamfunn på lik linje med alle andre, med full selvstendighet.

Når alt kommer til alt er det i hvert fall et tankekors at et trossamfunn i snart 500 år har akseptert at en verdslig makt skal ha full kontroll over trossamfunnets læremessige grunnlag. Stat og kirke bør skille lag fordi full religionsfrihet først er mulig når alle religioner og livssyn i et samfunn er likestilt. Men like sentralt er det at også Den norske kirke selv har krav på religionsfrihet og bør sikres frihet fra statlig overstyring.